Almerias fantastiske innland

Vi trudde vi hadde reist så lenge og sett så mye at vi var inntrykksmetta. Det trudde vi til like nord for Almería, så fulgte fire dager i stadig skiftende landskap som alle hadde det til felles at de ikke var til å tru. At det også på det nærmeste var en sammenhengende motbakke, greide ikke å dempe begeistringa. Det førte bare til at det ble litt kortere etapper – og litt flere øl og tapas-pauser – enn ellers.

Dag 144: 11. oktober: Almería – Abla: 69,2km

«»Texas» Almeria

Veien videre skal grovt sett gå nordover fra Almería, på østsiden av Sierra Nevada og inn til Granada nordfra.  På den måten regner vi med å unngå ruter som klatrer seg opp til 2000 meters høyde. Guideboka kan fortelle – og det var nytt for oss – at området rett nord for Almería er ”location” for flere av Sergio Leones filmer fra 70- og 80-tallet, bl a A Fistful of Dollars og The Good, the Bad and the Ugly. Benahadux, 8km nordover 340s, skal fremdeles ha gamle ”kulisse-byer”. Vi ser etter skilt til dem, men finner ingen. Men landskapet rundt og videre oppover rundt Gádor er i hvert fall helt Texas! I Gádor er det landsbyfest under oppseiling, og det dekkes til mat og drikke i telt på torg og i gater, men ingen har starta serveringa riktig enda.

Turens første hulebolig

Vi sykler videre 3411, som går jevnt oppover, men med fantastisk utsyn til elve-canyons og nydyrkete oaser uten plasttrekk. Det er for det meste tørre elver, og det er lett å se at vannet er blitt ledet vekk og brukt til vanning. Vi passerer også de første huleboligene som det skal bli bare flere og flere av de neste dagene.  Det er varmt og det stiger, etter hvert blir vi sultne og særlig tørste på grensa til det desperate.  På det tilnærma høyeste punktet, alene i et veikryss med kun en bensinstasjon som selskap ligger en bar. Glasset i døra er knust, så vi går bokstavelig talt gjennom døra. Der får vi velskjenket øl og noen utrolig gode tapas med kanin i krydret saus med mandler og lagret ost nedlagt i olivenolje. Skjeldent har noe så godt smakt bedre.

Mandeltrær tar over for olivenlundene

Vi følger 1075 oppover en dal som følger elva Nacimiento. Denne veien velger vi fordi det ser ut til at det er den minst bratte, og fordi det er landsbyer underveis. Det er et godt valg, det går oppover, men klatrer passlig håndterbart. Trafikken er minimal. Vest for dalen ligger enden av Sierra Nevada med fjellene Balsa Bianca på drøye tusen meter og Montenegro på 1712m. Hvor høyt veien går, er uvisst, for det er ikke noe skilt som markerer det høyeste punktet. På vei ned på den andre siden møter vi olivengårder og store områder med mandeltrær. Vi smaker på oliven som begynner å bli svart, og det smaker helt usannsynlig vondt og beskt. Skal tro hva de gjør med oliven som høstes grønne for at de skal bli gode spiseoliven? Her trenger vi kunnskap!

Mandler

Vi er spent på om det fins en vei parallelt med motorveien som vi kan følge vestover. Det gjør det, og etter hvert heter den 1177 og går mot Doña Maria og Abla. Hostalet i Doña Maria fins ikke mer, og i Abla er hotellet stengt. Men det fins en hostal på vei ut av byen ved siden av bilverkstedet. Lokalbefolkningen er svært hjelpsomme, og guider oss greit både til det nedlagte hotellet og til hostalet, som har ledig rom, godt besøkt bar og restaurant. Hostalet heter Mirasierra, og hvis man skakker på hodet og det er klarvær, ser man faktisk fjellet. Vi er de eneste i spisesalen, men baren er helt full, og TVen er på. Mannen i baren setter på TVen i spisesalen i tillegg, slik at vi kan følge nyhetene i to kanaler samtidig! Det er Spania, og det er helt alminnelig service for middagsgjestene.

Dag 145: 12. oktober: Abla – Guadix: 62,4km

Hostalet i Abla, fjellgløtten i bakgrunn

Vi er veldig spent på hvordan det arter seg når det er den spanske nasjonaldagen, som er den 12. oktober. Vil det være stengt overalt som i Luxembourg? Får vi mat og drikke? Etter at baren er stengt og de siste gjestene er ferdig med høylytt replikkveksling og kauking og har frest nedover veien i bilene sine, er det et par timers stillhet. Baren åpner igjen klokka sju, og det er fullt av kaffedrikkende, til dels i arbeidstøy når vi spiser frokost. Ingenting som tyder på helgelukking, nei. Vel ute på veien ser vi også en og annen bonde ute blant oliventrærne. Vi fortsetter 1177 og 1176 til Huéneja, som er en fin liten landsby med røtter tilbake til den muslimske perioden. Også her er baren åpen, og de lokale kara er på plass med kortstokken. Ingen findress og bestemt ingen folkedrakter blir observert. Tapasen består av nylagde spareribs, eller ”gnagebein” som nevø Petter, snart 5, begeistret ville kalt det. Vi blir guidet til en lur vei videre til Dólar, og senere 5200.

Vi følger veien gjennom et flatland mellom Sierra Nevada og byen Guadix som var et viktig jordbruksområde i den islamske perioden. Blant annet fins det gamle muslimske bad i mange landsbyer, vanningssystemer og mesquita-kirker (som er ombygde muskeer). Etter at muslimene var fordrevet ble området gitt til kardinal Mendoza (brandyen oppkalt etter han er søt og ekkel, og bør unngås!), som innsatte sin uekte sønn Rodrigo som markis for området.

Caláhorra

I Caláhorra fikk Rodrigo oppført har en borg på en høyde over byen. Den hemmelighetsfulle borgen skal visstnok ha et fantastisk italiensk renessanseinteriør og en trapp i marmor fra Carrera, men det er kun åpent på onsdager eller etter avtale med en navngitt person. Men det tar seg godt ut utenfra også. Alle barer og restauranter er full av folk, som nyter fridagen, og spiser og drikker ute. I baren vi lunsjer i er hele familien i arbeid. Det er første gang jeg har fått servert øl av et barn på omtrent åtte år. Resten av familien er travelt opptatt med å lage stadig nye forsyninger med tapas eller take-away-lunsj til ventende. Det nærmeste vi kommer festpyntet er en politimann i paradeuniform ute med sin lille sønn.

En tom pynta plass i Guadix var eneste spor vi fant av nasjonaldag

Det har vært den første dagen med langarmet, og Roar har tatt på seg ulltrøye. Vi har godt utsyn mot fjellene, og kan, når skyene åpner seg, se at det er nysnø i fjellet. De høyeste av toppene er på over 3000 meter, så det er kanskje ikke så rart i midten av oktober. Men det er første dagen vi har følelse av at det er høst også i Andalucia. På vei mot Guadix begynner det å regne. Vi tar inn på det hotellet som er i sentrum av byen. Guadix har en rekke monumentale bygninger, men er mest kjent for at ca 3000 eller 15% av innbyggerne i byen bor i huler i fjellet. Huleområdet ligger utenfor sentrum, og det samme gjør ”huleboer-museet”, så det blir til at vi byvandrer i stedet for. Det er en veldig stille by, ikke stengt, bare livløs.

Dag 146: 13. oktober: Guadix – Pinos Genil: 52,2km

Hulespisestua med hulekjøkkenet i bakgrunnen

Etter frokost syklet vi ut av byen i motsatt retning i forhold til hvor vi kom inn. Neste by het Purullena, og er også en by der man bor i huler. Her fins det et hule-museum langs veien gjennom byen. Så får vi altså likevel se hvordan man bor i huler, før og nå. I første etasje bor en ung barnefamilie – og i de to neste etasjene kunne vi se hvordan de tidligere generasjonene bodde der før. Det var nok ikke helt som før, men det var samlet mange ting som sikkert var en del av hverdagslivet for to-tre-fire generasjoner siden. Sikkert litt rart å bo hjemme hos seg selv, og samtidig være på museum. Det unge paret var imponert over at vi hadde syklet helt til dem, og vi tok bilde av hverandre foran huset.

Vi fulgte 4109 i retning La Peza. Det er en fin vei, og vi passerer flere landsbyer, som har gamle arabiske bad og hvor man kan bo i huler. I et kryss står det La Peza i to retninger. En mann i bil stopper, sier en masse jeg ikke forstår, men peker oss bestemt i en retning, som han mener er fin for syklister. Vi pleier å følge gode råd, og vi får nyte en nesten bilfri vei med storslått utsikt – og lange oppoverbakker. Snart står vi på en høyde og kan se ned på La Peza.

La Peza

Der har det tydeligvis vært en heidundrende feiring av nasjonaldagen, eller kanskje de bare har kombinert den med en landsbyfest. Vi stopper for å få oss litt mat på en åpen bar, og bestiller noe vi ikke skjønner helt hva er, men det er i hvert fall svin. På bordet kommer et gigantisk fat med noe som til forveksling ligner ”gammeldavse flæskesvær” når de ligger i en liten pose. Dette er et fjell av sprøstekt fleskesvor, og på en mystisk måte blir de bort, så det kun er en bitteliten haug igjen. Det er fint vi er gode og mette, for etterpå bærer det oppover 3201 i retning Granada. Det høyeste punktet er på 1297m. Det er helt klart høst her oppe, bladene er begynt å få fin høstfarge. Vi trenger jakke når vi skal sette utfor ned mot Quéntar-sjøen. Utsynet ned mot sjøen er flott.

Den dagen møtte vi for alvor høsten

Vi kunne nok ha kommet helt fram til Granada i løpet av dagen, men for å slippe å måtte lete etter hotell sent på dagen, stopper vi i Pinos Genil, som er et lite sted ved elva Genil. Det har begynt å regne litt, så vi er fornøyd når vi finner et lite hotell. Pinos Genil og innsjøen Canales lenger opp i Sierra Nevada er for øvrig et tips fra polakkene i Nerja, som hadde vært der og latt seg imponere av innsjøen og utsikten. Vi er som tidligere nevnt lett påvirkelige for råd fra andre som har vært steder vi ikke vet om eller har tenkt oss.

Hotellet var koselig, og om kvelden og natta regna det ganske mye. Elva risla forbi på vei mot Granada.

Kari