Fantastisk plastisk – den ukjente solkysten

Plastikklandskap

Etter Nerja gikk turen videre østover. Turismen og rikmannsinnvandringa sitt preg på kysten avtok raskt, men noe dritt skal det være uansett. Det som tok over var et landskap dekka av drivhus i dekkeplast og mengder av søppel. Strendene derimot syntes bare å bli bedre og bedre. Det samme gjaldt tapasene.

Dag 141: 8. oktober: Nerja – Carchuna: 56,5km

Tilbakeblikk mot Nerja

Klokka 11 var vi på vei ut av Nerja. Vi fulgte N340 østover. Den klatrer sånn passelig opp og ned kystnært, men alle badebuktene som ser tomme men innbydende ut, befinner seg langt nede med kun en sti som tilkomst. Veien er ganske tom for trafikk helt til vi kommer til Almuñecar, for det går motorvei parallelt. Derfra er det mer trafikk. Vi stanser i Salobreña og spiser lunsj. Vi tar Menu del Dia, men er ikke helt heldig med hovedretten, som viser seg å være griselabber i saus. Griselabber har minimalt med kjøtt, disse har absolutt ikke kjøtt –

Katt

Katt på camping

I løpet av lunsjen finner vi ut at vi ikke er helt ferdig med kyst og strand ennå. Istedenfor å ta veien oppover og innover fra Salobreña mot Granada, vil vi fortsette videre langs kysten til Almería. Det er merket av flere campingplasser nær havet. Vi fortsetter N340 til Motril, og tar en mindre vei ned mot havet. Veien går mellom plastdekte drivhus med paprika inni. Tidligere har jeg undret meg over at det kan være nødvendig med drivhus her nede når det gror så bra på friland. Nå vet jeg at plasten også har som funksjon å holde på fuktigheten. Vann er mangelvare her langs kysten, og sola er nådeløs i juli og august. Plasten forlenger også sesongen, vil jeg tro. Men områdene ser sjuskete ut, plasten blafrer i vinden.

Midt i plastjungelen ligger den lille perlen av en camping, Don Cactus. Der er det orden, wi-fi, butikk, åpen bar og restaurant, og stranda rett over veien. Vi saler av, setter opp telt, og går og bader. Siden griselabbene fremdeles omsettes til energi, blir det en lett kveldsmat i baren.

Dag 142: 9. oktober: Carchuna – Almerímar: 91,7km

Drittvær under oppseiling

Vi spiste frokost på stranda, men det blåste kaldt, så det ble ikke noe bading på oss. Vi fortsetter østover, ut på N340 igjen. I El Rabita stopper vi og spiser lunsj på et enkelt sted, som heter noe sånn som Mesa del Refugio. Vi bestiller raciones med blekksprut, kjøtt og poteter, og det kommer store fat på bordet. I tillegg kommer det gratis tapas for hver drikkebestilling, noe som viser seg å være helt vanlig i Granada og Almería-provinsene. Her er tapasen små fat med nylaget paella, som er overraskende god. Når vi trenger mer å drikke, kommer det mer paella på bordet. Vi lurer på om vi orker å sykle videre, men når vi kommer ut, er været en større bekymring enn mageskinnet. Det har begynte å regne. Et stykke lenger ned stopper vi og drikker kaffe i påvente av det skal slutte. Men det øker heller på.

Fire stjerner sett ovenfra

Almerímar er i følge Lonely Planet et feriested foretrukket av spanjoler. Vi planlegger å overnatte der. Når vi kommer dit regner det etter hvert ganske kraftig. Noen små billige hostaler fins det ikke i Almerímar, men vi blir etter å ha spurt oss for ledet til en mastodont av et fire stjerners hotell ved stranda. Det har det meste av spa, tennis, golf osv, og det er nesten fullt, så det er bare de dyreste rommene igjen. Vi bestemmer oss for å sykle videre, en usedvanlig teit avgjørelse, for det regner stadig mer. Vi prøver å finne veien til nærmeste store by uten å lykkes, og vi prøver å finne veien videre nedover kysten, men havner ute i sanden i nasjonalparken. Til slutt skjønner vi at det er for mørkt til å finne fram og for vått til å vill-kampe, og da gjør vi noe som er uvanlig for oss: vi snur og drar tilbake. Kjempehotellet har fremdeles ledig dyre rom, og vi sjekker inn, våt til skinnet og med bagasjen nedgriset med våt sand. Snart sitter vi i baren, tørre og varme og med gode glass. Regnet pisker utenfor, og om det ikke hadde vært mørkt, hadde vi sett sjøen gå hvit.

Dag 143: 10. oktober: Almerímar – Almería: 49km

Plast alle veier

Neste dag skinner sola igjen, og uværet er nesten glemt. Frokostbuffeen er den største jeg har sett, siden hotell Rex i Ho Chi Minh-byen, og siden vi ikke har spist siden vi forspiste oss til lunsj dagen før, gjør vi det vi kan for å få valuta for pengene. Denne dagen planlegger vi bare å fortsette langs strand og havkant til Almería. Først må vi imidlertid finne veien ut av resortet. Vi prøver ikke på nytt veien gjennom nasjonalparken, men klatrer opp på et platå og tar 3300 en vei med utsikt mot hav og resort til høyre for oss og plast-drivhus til venstre; etter hvert plast i alle retninger. Vi kommer til Roquetas de Mar, hvor vi prøver stedets tapas på flere ulike steder, som alle holder mål.

Så bader vi igjen

Fra Roquetas er det bare å følge havkanten inn til Almería. Vi stopper og tar et bad der stranda er minst befolket. Det er søndag, og de lokale er på utflukt, men vi er de badende. Utflukt på spansk: kjør bilen ned på stranda, og sett opp et partytelt mellom palmene og saml familie og venner.

Vi kommer tidlig til Almería. Byen er stor, men den gamle bydelen er liten og oversiktelig. Vi finner rom på Hotel ”La Perla” sentralt plassert.

Foran stengt Alcazaba

Vi tror vi har gløtt mot byens ”alcazaba” (mauriske borg) fra luftebalkongen, men da vi senere klatrer opp dit, er vi på feil haug. Alcazaba ligger på en annen haug. Når vi etter hvert kommer dit, viser det seg at den er stengt fordi det er søndag ettermiddag. Min gamle Lonely Planet fra 2004 er ikke helt etterrettelig lenger. Det eneste som nesten alltid stemmer er merkelig nok prisene, og stemmer de ikke, er de gjerne for høye i boka! Det sier en del om hvordan den økonomiske krisa har ramma her sør i Europa. Egentlig er Lonely Planet: Andalucía en av de bedre guidebøkene, og skriver klokt og kunnskapsrikt om historien til dette store og svært varierte området.

Ettermiddagen og kvelden rusler vi rundt i en ganske folketom by. I byens gamle muslimske bydel Almedina finner vi en marokkansk restaurant, som er rolig og fin. En mann spiller fint klassisk gitar, og en av husets småjenter synger sammen med han både spanske og arabiske (tror jeg) sanger. Vi spiser couscous og drikker hjemmelaget myntelimonade. Det er en ganske annerledes måltidsopplevelse enn det vi etter hvert er blitt vant til i lokale barer, der bargjestene roper til hverandre gjennom støyen fra TVen som alltid står på veldig høyt.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s