Familieferie i britisk ”Torvika”

Tak i Nerja

Nerja er en helt ordentlig by med 18 000 fastboende og en drøss turister øst for Malaga (og litt mindre øst for Torre del Mar). De fleste fastboende er nok fortsatt spaskfødde, men innvandrerbefolkninga (mest briter, men også en betydelig andel skandinaver) sies i stadig større grad å undergrave byens egenart.

På tredje generasjaon vender de norske familiene Kalheim og Celius stadig tilbake til Nerja. Vi skal dit for å treffe fellesnevneren for de to familiene, familien Celius/Kalheim (eller omvendt). Siden Kari er en Celius har hun vært der før, Roar er novise i Nerja-sammenheng.

Dag 134: 1. oktober: Torre del Mar – Nerja: 25,9km

Etter nakenfrokost og morrabad på campingstranda setter vi oss på hestene og setter kurs mot Nerja. På vei inn til Torres fant vi skiltinga til campingplassen vi missa kvelden før. Det var skilta ut av sentrum, men etter det var skiltinga bare synlig for de som kom motsatt vei slik vi gjorde nå. Egentlig var vi bare glad til. Oppholdet hos de nakne hadde nok en gang vært fortreffelig.

Venter på los

Rett øst for Torres møtte vi en vegg av tåke, og sykla mer eller mindre i tåka resten av veien. Bortsett fra små sidesprang til ulike strandpromenader, fulgte vi N340 hele veien. Sjøl om det til tider var litt heftig trafikk, var det god skulder og greit nok å sykle sjøl med til tider svært dårlig sikt.

Etter noe som ligna stygt på turens korteste dagsetappe, befant vi oss i Nerja. Sjøl om Kari hadde vært her før, fant vi det best å være på den sikre sida. Vi satte oss ned i en bar ved en av byens første rundkjøringer og tok en nødtelefon til søster Tone.

Slik levde vi der

To øl hver og en delt bocadilla seinere ble vi plukka opp av Tone og Frida som losa oss trygt til leiligheta de hadde skaffa oss. Den viste seg å være en sann velsignelse over flere etasjer. Sjøl om vi måtte ta med sykler og henger opp i leiligheta, hadde vi et hav av plass og en strålende balkong med hav- og antenneutsikt å ta av. Resten av dagen gikk med til det samme som resten av oppholdet i Nerja.

Dag 135 – 140: 2.-7. oktober: Opphold i Nerja

Balkongen

Grottene

Nerja har to store attraksjoner. Europa-balkongen er en litt stump molo med snuplass i enden, på bakken på snuplassen er det tegna ei kompassrose. Det skal symbolisere slutten på Europa og utsikta til resten av verden.

Grottene er enorme underjordiske huler, gravd ut av havet for 5 millioner år siden og som seinere dels har vært bebodd, dels vært gravplass og dels søppelfylling så lenge det har vært folk på den iberiske halvøya.

Den tredje av de to attraksjonene er Ayo som var en av flere gutter fra en nabolandsby som fant grottene en gang på 70-tallet. Seinere gifta han seg svensk og åpna restaurant. Nå er han skilt og driver en annen restaurant for enden av den største bystranda, Playa Burriana. Der står han ofte til allmenn beskuelse og lager paella i panner på størrelse med en middels tyrefekterarena.

Sjøl om det helt sikkert er flere serveringssteder i Nerja enn det er dager i et gjennomsnittlig år, kan vi skråsikkert og på sviktende grunnlag hevde å ha funnet det beste av dem. Et usedvanlig hyggelig polsk par med (sviger-)mor har åpna et lite sted med utmerket trådløst nettverk, genial milkshake – spør Frida, Mina og Petter’n – og vanvittig god og usedvanlig lite spansk mat. I tillegg kommer et lite men godt utvalg viner og et lite og labert utvalg flaskeøl. De solgte også vakre smykker for en chilensk smed og dårlige malerier for en lokal maler, begge deler til svært overkommelige priser. La Joya i Los Huertos 54 er herved anbefalt på det varmeste, men vær rask mens de fortsatt holder det gående.

Hos Ayo

I løpet av oppholdet fikk vi også kryssa av for alle attraksjonene og ellers gjort som familietradisjonen sier det skal gjøres. Vi sola oss og bada og bada og sola oss. Været var hele tida som været bør være på badeferie. En av oss var på kjøpesenteret i Vélez Malaga (for å kjøpe sykkeldekk, men det glapp). I det minste gikk en av oss om ikke til, så forbi Mercadona. Vi var på balkongen – oppe på, ikke under som er for de mer møblerte – og tok en milkshake, tre café solo og en Veterano (Dagfinn var hjemme og passa barn). Vi var hos Ayo og spiste paella. Sammen med Mina og Petter’n gjorde vi også grottene raskt og effektivt. Sjøl om bare ca 1/3 er åpent for publikum, var de imponerende. Etter å ha prøvd begge attraksjoner, kan vi slå fast at Ayo er bedre på grotter enn paella.

Etter at de andre dro hjem fant vi nok et genialt tapassted

I tillegg til alle sightene rakk vi også å vaske alt vi hadde av skittentøy, fire fulle maskiner. Tones funn av ei leilighet hadde nemlig også takterasse med vaskemaskin og klestørk, men uten utsikt til noe som helst anna enn naboen.

Vi hadde ei utrulig fin og avslappende uke i hyggelig lselskap. Sjøl om vi igjen stressa litt for å komme fram, var det verdt hvert tråkk. Det var akkurat det vi trengte for å ta fatt på de to siste ukene fulle av krutt og med tilstrekkelig kroppsfett til å klare brasene.

Roar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s