Tyske gardiner

Når vi bevega oss fra EUs mer perifere deler til sjølve motoren, kunne det forventes at den bevertningsmessige forflatinga vi opplevde på Jylland skulle forsterkes. Det viste seg på ingen måte å være tilfelle. Mens dåsepilsen har tatt kvelertak på Danmark, er det ikke en boks å se i tyske butikker.

Mens vi sykla milevis i Danmark under overhengende trussel om uttørking, var det ingen ting å si på serveringsfrekvensen langs den tyske kysten. Når det nyliberale Danmark serverer oss prefabrikkert og sikkert langtransportert fisk langs kysten, forventa vi det samme i forbildet, Merkel-Tyskland. Vi tok feil. Vi skylder store deler av Tyskland ei unnskyldning. I hodet har vi laga oss et bilde av feite, sjølgode og brautende mennesker i mentale Lederhösen som spiser alt for store porsjoner alt for feit mat mit Leberknödel und halvannen liter øl eller så. Vi er fortsatt intolerante nok til å tro at bildet går for deler av Tyskland, men vi har erfart at det ikke gjelder hele.

På første gatekjøkkenet (imbizz) vi stoppa spiste vi de gråeste, rareste, minste og desidert beste rekene vi noen gang har smakt. Det er lokalt fanga merkverdigheter fulle av smak. Riktig nok må fangsten begrenses, ikke av hensyn til bestanden men til markedet (som heller vil ha røde, store, frosne industritråla Grønlands-reker), men de serveres fortsatt på gatekjøkken så det er å håpe at folk vil ta til fornuft.

På det neste gatekjøkkenet vi prøvde fikk vi servert den ferskeste fisken jeg noen gang har spist uten å ha fiska den sjøl, und damit Bratkartoffelen. Poteter steikt med løk og flesk eller pølsehakk eller anna fett, uten tvil Tysklands viktigste bidrag til menneskeheten. Slik fortsatte hele turen til Nederland, sjømat og poteter av ypperste sort, som regel spist på gatekjøkken.

Ølet derimot får oss ikke til å juble. Nord i Tyskland går det nesten bare i pils. Ølet er godt det, og best av alt er at det er lokalt. Ølet smaker til forveksling likt enten de heter Lubβer, Astra, Herforder eller noe annet, men på hele turen langs kysten var det bare Flensburger vi fikk servert to ganger (og det var ikke lenge mellom hver gang vi (jeg) tok en øl). Når jubelen uteblir er det fordi sjøl det beste øl ender opp som en tragedie når en tysk øllanger med yrkesstolthet skal tappe det. For det første tar det så lang tid at vi burde bedt om en ventepils fra flaske, for det andre er det søla slik rundt med det at all kullsyra er borte og vi sitter igjen med noe som ligner eplemost med skumtopp. Det hele var så traumatisk at jeg begynte å se fram til Nederland (og alle som har smakt nederlansk øl forstår hvor traumatisk det måtte være).

Duckstein dukka opp i Fredrikstad

Oppholdet var likevel ikke uten øl-lyspunkt. I Fredrikstad (Friedrichstadt) møtte vi Duckstein, et litt mørkere øl et sted mellom altbeer og pils. Det er brygga av Holsten Brauerei i Hamburg, som deler tvilsom skjebne med Ringnes og har blitt tatt opp i Carlsberg-klanen. I regnvær i St. Margrethen lærte vi at fransiskanermunker i München lager dunkel (mørk) Weissbeer, noe jeg aldri hadde hørt om og langt mindre smakt før. Sjøl om det brøt skammelig med prinsippet om å drikke lokalt eller regionalt fikk munkedrikken til og med den lokale sjømannslapskausen til å smake bedre enn den ellers ville ha gjort.

Roar