Nebbiolo

√ Alba

√ Asti

√ Barberesco

√ Barolo

√ Langhe

√ Monferrato

Piemonte: Vi har knekt Italia-koden og kaffen er fortsatt like god. 

Dag 53: 12. juli: Varano Borghi – Novara: 69,2km

Med beina i kanalen

Etter hva Michelin-kartet kunne fortelle oss er veien til Piemonte kort. Rett over elva Ticino starter Piemonte, rett nedover elva et stykke ligger Milano. Den byen har vi bestemt at er for stor for oss. Roar har vært der før sammen med Aslak. Vi fulgte Michelin til en liten by ved elva som heter Sisto Calende. Der fant vi overraskende nok en sykkelvei som fulgte elva sørover. Området rundt elva er naturpark, og sykkelveien er fin og asfaltert. Som oftest er det lite annet enn natur der, noe som er litt upraktisk for oss som gjerne trenger både å spise lunsj og påfyll til vannflaskene. Til alt hell dukket det opp en restaurant da det passet å spise lunsj. Resten av ettermiddag gikk med til å finne veien ut av naturparken og over elva til Piemonte. Vi hadde fulgt en kanal parallelt med elva, men stedet der vi skulle av sykkelveien var ikke merket, så det kjørte vi forbi. Etter mange bomturer som endte inni skogen eller på en gårdsplass med bjeffende hund, fant vi en bro over elva. Etter et nytt besøk i elveparken på Piemontesiden av elva med sykling langs vakre kanaler med krystallklart vann, der det var deilig å sitte med beina nedi, sto vi til slutt i en rundkjøring og lurte på veien videre.

Da stopper en liten bil, ei jente hopper ut og vil hjelpe oss med veien. Hun fortalt at hun hadde sykla mye og slitt med å finne veien sjøl. Hun anbefalte oss å sykle de litt større veiene på Michelin-kartet som hadde nummer. Deretter kjørte hun foran oss i suveren forakt for all annen trafikk på 2.gear og med blinklyset på gjennom lyskryss og rundkjøringer til hun var sikker på at vi var på rett kjør i retning Novara, som er en litt større by i retning vinområdet. Dit kommer vi greit, og etter bare middels mye leting finner vi et enkelt hotell ved jernbanestasjonen. Middagen blir inntatt på en lokal restaurant full av folk, men uten turister. Vi spiser lammekoteletter og biff, og tar en svær is på vei hjem. Endelig fullstendig rehabilitert. Oppdaget noe smart for servering av pizza: når flere enn to skulle spise pizza laget de en meter lang pizza med alle de ønskete fyllene etter hverandre. Smart, alle får mat samtidig.

Novara

Dag 54: 13. juli: Novara – Asti: 93,2km

Risottomark

Neste morgen fant vi både turistinformasjonen og bokhandel som hadde Michelinkart over Piemonte. Vi la en rute som skulle føre oss til vinområdet. Vi begynte å følge rådet fra jenta fra dagen før om å holde oss til de litt større veiene. Langs SP11 og SP15 kom vi til Vercelli og vi krysset over elva Po. Dit var det helt flatt landskap, og vi syklet forbi rismarker og maisåkre. På andre siden av Po skiftet landskapet til å bli mer kupert. Vi klatret oppover til Moncalvo, og var definitivt kommet inn i vinområdet Monferrato, nord for Asti. Siden vi ikke fant campingplassen der, rullet vi nedover mot Asti. Der fant vi campingplassen, som hadde restaurant med god mat. Der fikk vi smake en Barbera d`Asti fra området Portacomaro, som vi akkurat hadde sykle forbi. Servert alt for varm på en alt for heit kveld, men god var den.

Dag 55: 14. juli: Asti – Alba: 60,4km

Vi dro inn til sentrum i Asti dagen etter. Turistinformasjonen hadde ingen konkrete tips for vinruter i området, så vi stakk ut en kurs på egen hånd. Felles for vinbyer er gjerne at de ligger på en topp. Slik er det i Toscana, og det samme gjelder for Piemonte. Første stopp er San Damiano d`Asti. Der spiser vi veldig god pasta, og da vi ser at ungene på nabobordet slikker desserttallerken, tar vi det samme. Det var tynne sprø butterdeigsrundinger med krem og bjørnebær. Vi kom i snakk med familien på nabobordet etter lunsj. De var også glad i å sykle, og far mente at veien over fra Piemonte til den liguriske kysten ikke var noe å frykte, da jeg antydet at det så bratt ut på kartet. Altså, Osteria ved plassen oppe i San Damiano kan vi trygt anbefale.

2004 eller 2006?

Etter lunsj dro vi videre, klatret opp til San Martino Alfieri, krysset over elva og klatret opp til Castagnole, Neive og til slutt Barbaresco. Kulturlandskapet er vinstokker i nesten geometriske mønster. Der var enoteket ennå oppe, så vi fikk smakt et par lokale. Vi ble ikke enige om det var 2004 Del Colle eller 2006 Boffa som var best. Turister var det ikke i den berømte vinlandsbyen. Det var det derimot i Alba. Vi kom dit, og fikk rom på en albergo i sentrum. Etterpå var vi skikkelig turist og gikk på restaurant og spiste biff med Piemontetrøfler. Da snakket det norsk både på bordet til høyre og venstre. Litt uvant, men det er jo fellesferie, og det er sikkert flere enn meg som har lest boka ”Lykke i Piemonte” og blitt inspirert.

Dag 56: 15. juli: Alba – Murazzano: 48,8km

Denne dagen sto flere vinbyer og – områder på dagsorden. Vi la av gårde ut av Alba, og etter et par forsøk kom vi ut i retning La Morra.

Barolo med La Morra bak og nebbiolo over alt

La Morra ligger i området for Barola, og naturligvis oppå en topp i 700 meters høyde. (Alba som ligger ved elva ligger vel omtrent på litt over 200m). I vinområdet La Morra er 30% av produksjonen Barolo DOCG, dvs med ”offisiell” kvalitetsgaranti. Turen opp var særdeles heit, vinstokker kaster ikke mye skygge midt på dagen. Utsikten over kulturlandskapet var fin der oppe fra, for øvrig er den ene vinlandsbyen den andre lik. Men vi fikk spist lunsj før vi rullet ned til Barolo. Barolo var for det meste stengt, det var fremdeles ”spaghettipause”. Enoteket var stengt fordi det var torsdag (?!). Men den gamle mannen med deilig is og hjemmebakte kjeks hadde åpent. I tillegg var det fullt av nordmenn som vandret rundt (som oss) i nærmere 40 grader og sikkert også lurte på hva de gjorde i Barolo når alt var stengt. Siden enoteket var stengt gikk vi på bar og drakk barolo, som smakte helt utmerket. Etterpå ble det tramp og trå inn i området Langhe.

Gubber i Montforte

I Monforte drakk vi øl. Lokale eldre herrer satt i skyggen og koste seg med is den varme ettermiddagen. Så rullet vi ned alle høydemeterne til Dogliani, som lager vin basert på dolcetto, som ikke gir søt vin som navnet kunne tilsi, men rødvin som skal drikkes ung.

Vi skulle nå egentlig ut av vinområdet og mot kysten, men bestemte oss for å ta en vei med lite trafikk som gikk over en kam i Langhe istedenfor å følge elvedalen. Det ble en tung tidlig kveld. Det gikk tungt og seigt oppover, over kolle, litt ned, så ny kolle. Ved Murezzano, som vi regnet med var toppen, stoppet vi ved første restaurant som hadde rom. Det viste seg å være en oase av en B&B, drevet av en hyggelig familie. Der fikk vi tre retters middag med lokal dolcetto, og overnatting i et luftig blått rom. Da ble vi glad og fornøyd i Langhe, Piemonte.

Kari