Engelsk vinproduksjon setter i liten grad preg på landskapet i motsetning til Tyskland, Frankrike, Italia eller Spania. Men vin lager de, det visste vi lite om og ville finne ut av. Vi rakk å besøke de to planlagte vinprodusentene i tillegg til en slottshage som aldri har hatt slott. Det ble litt tøft med til sammen 1465 høydemeter på to 30+ i skyggen dager. For skygge var det lite av.

29.7: Chatham – St Michaels: 62,2 km

Jeg får starte med en korrigering av gårsdagens post når det gjelder ruta: den var lagt opp slik at vi kommer til Balfour Winery først. Hotellet vi bestilte lå også nord for Tenderden, i St Michels.

Den kontinentale frokosten på St. George Hotell hadde både yoghurt, kokt egg og ost, så grunnlaget var lagt for en dag på veien. Det stemte at det veldig raskt ble kupert. Det startet allerede ut av Chatham med en gangvei, som var så bratt at sykkelen måtte dras. Allerede fra morgenen var det svært varmt, raskt over 25 grader og stigende.

Første del av turen gikk ruta på sykkelfelt langs trafikkert vei, senere var vi ute på landsbygda. Nord for Boxley så vi de første vinmarkene i Kent. Utsynet er vidt, men vi kan se at det ligger åser sør for oss som skal forseres.

Ja, det er varmt, og vannet i flaskene er også varmt. Så når vi finner en åpen landhandel i Detling, der vi både får nytt kaldt vann, limonade og potetgull, blir det en hyggelig stopp.

Balfour Winery ligger like etter Staplehurst. Dit kommer vi så sent at vi ikke får omvisning, men en testing-pakke med tre – små – glass kan vi kjøpe på restauranten. Heldigvis lot jeg meg overtale til å bestille et charcuterie-fat ved siden av, som ble lunsjen den dagen.

Det var en hvitvin, basert på chardonney og to musserende, den ene rosè, basert på chardonney, pinot noir og pinot meunir, og den andre en Blanc de noires 2022 på pinot noir og pinot meunir . Vi var vel enig i at den sistnevnte var den beste.

Det var ikke mye å få vite om Balfour Winery når man ikke får omvisning og det er ganske mye folk der, og vanskelig å få noen i tale. Ved siden av Chapel Down er Balfour Winery en av de største og mest kjente produsentene i Kent, og det er hovedsakelig musserende som blir produsert. Et snedig poeng: de vinene fra Balfour som fins på Vinmonopolet er dyrere å kjøpe hos produsenten! Så ingen grunn til å dra rundt på flasker i tretti pluss. Men maten var god, da.

Neste stopp denne varme dagen var Sissinghurst Castle Garden. Klokka var fire da vi kom dit, og bare en og en halv time igjen av åpningstiden. Men som andre gamle hageinteresserte damer ser jeg gjerne på hageprogram på TV, så Sissinghurst var kjent for meg og sto på listen over «must-do» når jeg skulle den veien.

Dette er ikke en slottshage, som man skulle tro, men en hage anlagt på gården Castle Farm, der noen historiske bygninger tilbake til 1600-tallet står igjen, og er blitt tatt vare på. Selve hagen, eller rettere sagt hagene, ble anlagt på 1930-tallet av forfatteren Vita Sackville-West og hennes diplomatmann. De brukte 30 år på dette, og hagen har vært med på å definere hva som er en engelsk hage. Som hos Beth Chatto bar hagen preg av at den beste blomstringstiden er over, og at det har vært tørt lenge.

Vi var ikke framme på hotellet før i sjutida, det var et golfhotell nord for St Michaels, som igjen er ca 1 mil nord for Chapel Down winery, der det er ledig omvisning med smaking i morgen. Jeg var ganske sliten etter en begivenhetsrik dag, som i tillegg medførte den del tung sykling når det var altfor varmt. Derfor passet det godt at det utmerkete golfhotellet hadde restaurant, og at vi ikke fikk omvisning før klokka halv ett på Chapel Down.

30.7: St Michaels – Hastings: 46 tunge km

Siden vi hadde hatt en tung sykkeldag og det ikke hastet med å komme til Chapel Down, tok vi det med ro og gikk sent til frokost. Der kunne vi fra den innglassete verandaen følge med på golferne når de startet sine første slag, og tok av gårde i de små bilene.

Klokka var over halv elleve da vi var på vei sørover. Ruta vi hadde latt Naviki legge gikk utenom sentrum av Tenderden, gjennom jordbruksland. Da vi skulle stoppe og ta bilde av fint utsyn framover, dukket det opp en stram grunneier med ditto hund og opplyste om at vi var på «private property». Ups, vi hadde ikke lagt merke til noe skilting av privat vei, og Naviki er nok ikke så opptatt av eiendomsrett, hvis noen andre har syklet der før. Vi gjorde som vi ble bedt og snudde, og måtte sykle nesten tilbake til Tenderden før vi fant hovedveien og kunne følge den til Chapel Down.

Det gikk raskere langs hovedveien, så vi kom fram i god tid, slik at vi fikk sjekket hvilke viner som fantes på Vinmonopolet. Her så prisene ut til å være litt lavere enn på polet, men ikke vesentlig.

Touren rundt på anlegget var grundig, og omviser Russell var åpenbart kunnskapsrik. Han hadde bakgrunn fra restaurantbransjen. Vi fikk se vinmarkene og en del av produksjonsanlegget, og fikk en grundig innføring i champagne-metoden. I tillegg til de vanlige druene for musserende (hovedsakelig chardonney og pinot noir) ble det dyrket en drue som kalles bacchus, som var ukjent for meg. Det er en drue som opprinnelig kommer fra Tyskland og er en krysning av silvaner, riesling og müller-thurgau. Den modner tidlig, og er nok derfor valgt her hvor det er kjølig klima. Russell kunne fortelle at de forventet høsting tre uker tidligere enn «vanlig» som er i månedsskiftet september-oktober. Samme historie som vi hørte i fjor i Rhone.

Så var det smaking. Vi fikk smak to hvite endrueviner, på bacchus og chardonney. Jeg er ikke så begeistret for chardonney generelt, så jeg likte best bacchus som hadde lang ettersmak. Siden chardonneyen var eldre og lagret, kan jeg betegnes som en «cheap date». Det kom ikke som en overraskelse for da jeg var på champagnekurs foretrakk jeg også den billige.

De tre musserende slo ikke inn dører, men Chapel Down Grand Reserve 2019 var den klart beste. Den er ikke å få på polet, men alle de andre er det. Vi kan i hvert fall nå konkludere med at engelsk vin er høyt priset sammenlignet med annen tilsvarende kvalitet fra andre steder i Europa, og det er ikke et prispåslag fra polet.

Det var to godt anvendt ettermiddagstimer, men det kostet oss dagens lunsj. Etter Chapel Down besto resten av ettermiddagen av åser som skulle forseres. Det var for det meste slakt opp og bratt ned, men det var uendelig mange av dem. I Brede fikk vi øl og potetgull på en hyggelig pub, så var det en siste runde med ups-and-downs til Hastings. Nå ble det bratt både opp og ned. Mange bakker måtte trilles. Siden The South Downs er lengre sør, kunne dette gjerne hett The South Ups –

Vi kom ikke fram til Hastings før klokka var nærmere sju. Hastings er to kilometer med langgrunn strand og en pier, og ligner sånn sett på Eastbourne lenger sør, der jeg var på språkreise som ungdom. Det meste av byen ligger i en bratt bakke, inkludert hotellet. Endelig fikk vi mat, på en filippinsk restaurant like i nærheten.

Kari