For ting ordna seg etter hvert. Med ny pedal opplevde vi alle former for vær som kan forventes sommerstid og de fleste former for motbakker..

10.7.2021 Vågåmo – Djupvasshytta: 112,7km

Vi var på veien fem over åtte. Det må være noe i nærheten av ny pers, når det ikke skal rekkes et fly. Vi regnet med å være alene i spisesalen, men det var tydeligvis en del fjellturister som ville i vei, og komme lengst mulig, før det meldte regnet startet. Det var meldt tildels mye regn.

Vi skulle følge RV15 helt til 63 til Geiranger tar av fra Strynefjellveien. Det startet med 15km langs Vågåvatnet uten nevneverdig stigning. Det var lettsyklet, og været var fremdeles fint.

Bonderomantikken blomstrer langs veien, og tettheten av brunbeisete hus og stabbur med gress på taket er høy. Byrbergtunellen like før Lom kommunegrense var forbudt for syklende, det gjorde ingenting for gammelveien var intakt på utsiden. Riktignok litt overgrodd, men møteplasskilting og kantsteiner var der ennå.

Etter Brimi gårdsbutikk svingte veien bort fra vannet, og vi begynte å klatre. Omtrent da løsnet den høyre pedalen til Roar. Har vi vært der før? Ja. Denne gangen var det verken kranken eller feil påsatt pedal som var problemet. Den bare røyk. Men den datt ikke av, så det var mulig å sykle videre med løs pedal. Men effektivt er det ikke.

Heldigvis var Lom på andre siden av høyden, og ditt rullet vi greit ned. Der var det en Sport 1 butikk, og vi øynet muligheten til ny pedal. Men nei, de hadde bare pedaler til barnesykkel – Tydeligvis ingen voksne som trenger nye pedaler i Lom. De visste heller ikke om det fantes sykkelreparatør eller sykkelbutikk i Sjåk.

Hun med den sykkelen som vanligvis virker helt fint var bekymret, og lurte på om det var på Lom turen skulle ende. Men han irriterende positive insisterte på å sykle videre med trille og halvannen pedal. På Ånstad var det en bruktbutikk som også fungerte som hjelpemiddelsentral. Ja, det kunne jo ikke skade å høre om de hadde noen brukte pedaler liggende. Det hadde de ikke, og den hjelpsomme damen var i ferd med å mobilisere gubben sin for å finne brukte pedaler, da hun kom til å nevne at det var jo sykkelbutikk i Bismo om fire kilometer!

Det var vel litt lenger til Bismo, men der var det en velutstyrt sportbutikk som hadde både sykler og tilbehør og reparasjonsservis. De hadde pedaler. Ny høyrepedal kom raskt på plass, og vi feiret det med en is. De første regndråpene kom også på Bismo, men det ble ikke seriøst før vi hadde syklet i nærmere 6 mil, og var i godt sig. RV15 er grei nok å sykle, men det er for det meste bare sykkelveier rundt tettstedene, og det er smale skuldre og en viss tetthet av bobiler, campingvogner og luksusbiler som kjører show-off-fort.

Etter Sjåk, som ikke har noe tettsted som heter Sjåk, var det heller glissent mellom lunsjmulighetene, så vi måtte trekke under noen trær og spise matpakken som var tatt med for slike påkomne tilfeller. Litt lenger oppe i motbakken åpnet himmelen seg, men da dukket det også opp en mulighet for å komme innendørs på Pollfoss, som har både overnatting og bevertning. En hollandsk dame serverte elgburgere og det italienske ølet Poretti på flaske.

Det regnet fremdeles og det gikk relativt sett oppover, men det gikk greiere etter påfyll av nødvendig drivstoff. Generelt mer lettsyklet enn vi hadde ventet, og allerede kl. 17 var vi kommet til Grotli. Da vi nærmet oss krysset som tar av til 63 før tunnelen på Strynefjellsveien ble motvinden merkbar, og de siste kilometrene fram til Djupvasshytta, som svinget seg oppover, var litt tunge. Men vi var likevel framme før kl. 19 – det hadde jeg aldri trodd om noen sa det i går! Djupvasshytta har hotellstandard selv om de mangler internet. Mat og sørvis utmerket. To på tur tar en tidlig kveld mens de prøver å tørke vått tøy. Bedre vær i morgen?

11.7.2021: Djupvasshytta – Valldalen: 61km

Litt skuffende, men det regnet fremdeles da vi våknet. Men etter espresso på sengen og en svært god og innholdsrik frokost var vi klare for nedstigningen til Geiranger. Den hyggelige mulitnasjonale betjeningen på Djupvasshytta kunne fortelle at det kom til å klarne opp i løpet av formiddagen.

Varmekablene hadde tørket det meste av tøyet som var vått i går, så det var greit å ta på seg regntøy og ulltrøye igjen. Det tok en drøy time å rulle ned alle bakkene, for jeg kjørte først og pingler mer enn han andre ville ha gjort. Ærlig talt var det ikke særlig skummelt. Siden det var ganske tidlig søndag morgen var det moderat trafikk.

Været var helt klart på bedring, men utsynet hadde nok vært bedre om det var en klar dag. Vi stoppet ved Flydalsjuvet og tok bilder som gode turister. Nede i Geiranger er det lite å se og oppleve. Vi gikk på den søndagsåpne butikken og kjøpte inn lunsjmat. Det forventes ingen etablissementer på toppen av Ørneveien. Så rullet vi ut av Geiranger.

Da jeg så Ørneveien sikksakke seg oppover i atskillige hårnålsvinger ble jeg litt betenkt, mest med tanke på han som skulle dra trilla. Vi bestemte oss for å stoppe i hver sving, etter hvert ble det behov for å stoppe oftere.

Det tok sin tid, men veien er fint dosert, så opp kom vi. Det er vel bortimot «all time low» når vi brukte nesten 2 og en halv time på seks kilometer! Det var tett med bobiler oppover, og i Ørnesvingen er det lagt til rette for å se seg tilbake, mange høydemeter ned.

På toppen er det nærmeste vi kommer tilrettelegging en rasteplass på Korsmyra, 625 m o h. Der spiste vi pizzaboller og knekkebrød med vann fra sykkelflaskene før vi ruller nedover mot Eidsdal på den andre siden. Hadde det vært Italia eller Spania hadde det vært en anstendig bar der med en dertil hørende resignert betjening som sukket seg gjennom dagen, mens de serverte utmerket mat og drikke til de forbipasserende.

Skiltene forteller oss at vi er i et verdensarvområde. Likevel kjører de fleste forbi for å ta ferga over til Linge, og kaste seg over det neste stykket spekatakulær natur: Trollstigen.

Fire kilometer fra Linge er det hyggelige tettstedet Valldal, som jeg mener har alt som Geiranger mangler når det gjelder sjarm. Fin trebebyggelse og etablissementer med løs snipp der både turister, lokale og – tidligere lokale, nå turister – kan trives. Vi fant Khaya Barista Bar, på den gamle fergekaia med øl fra fat og mat fra Afrika – Ja, vi måtte prøve zulugryte med oksekjøtt og maisbrød ved siden av halvliteren. Kjempegodt! Og jammen hørte vi ikke opptil flere Hildegunn Moltubak fra nabobordene –

Vi bestemte oss for å komme oss litt videre oppover Valldalen i retning Trollstigen før vi ga oss for dagen. Været lå med litt velvilje an til camping. Valldal er kjent som jordbærbygda, og det var åker på åker oppover dalen. Vi endte på Gjerde Camping med en kurv kortreist til rødvinen. Nå er det kveld og jordbæra er fortært. I morgen et nytt stykke verdensarv.

12.7.2021: Valldalen – Eidsbygda: 73,1km

Vi sov veldig godt på campingen. De eneste lydene i stillheten var brusing fra elva og fuglekvitter. Vi våknet til strålende vær. Siden vi ikke hadde kjøpt inn mat til frokost, men trengte noe å klatre på, ble det Real Turmat til frokost. Første gang jeg har spist kylling curry og svinekjøtt med sursøt saus til frokost, men det var helt uaktuelt å la det være.

Det klatret ganske behagelig oppover, og vi kom ganske snart til Gudbrandsjuvet, hvor det er bygget gangbroer, slik at juvet kan beskues på en trygg måte. Den gamle steinbrua over juvet er den som fremdeles er i bruk av vei 63. Elva heter Valldalselva. Det er en modernistisk glasshuskafe også der, men den var ikke åpen.

Det var en lang og seig stigning som varte og varte. De siste høydemetrene opp til høyeste punkt på veien var de bratteste. Vi har regnet ut at vi brukte omtrent tre og en halv time på turen opp, 700 høydemeter. Utsynet til alle fjelltoppene er nesten for mye å ta inn over seg.

Vi rullet ned til der Trollstigen slutter – eller begynner for oss som kommer ovenfra. Det er det et gigantisk anlegg med kafe, diverse turistsjapper og tilrettelagte utsiktspunkter med bruer og gangveier. Det er til og med tilrettelagt så det går an å bade i elva. Det var naturlig nok fullt av folk på denne superfine dagen midt i fellesferien.

Vi spiste lunsj og så på utsikten, før vi begynte å rulle nedover. Jeg kan ikke fortelle så mye om utsikten, for jeg hadde nok med å komme meg trygt nedover. Roar derimot har fotografert i de fleste svingene.

Det var fint å komme ned på flata igjen, og vi tok Baksideveien til Åndalsnes. Det var et godt valg med minimalt med trafikk. Inn mot Åndalsnes var vi uenige med Naviki om hvilken vei som var lurest. Jeg tror egentlig at hennes rute hadde vært smart.

Vi spiste middag med god pizza og Geirangerøl på Sødahlshuset, et noe hipster, men hyggelig etablissement. Det var faktisk så varmt på det ledige bordet i den fine bakgården at vi valgte å sitte inn.

Vi handlet ny proviant før vi rota en del med å komme ut av Åndalsnes. Det var en gang- og sykkelvei til Isfjorden, som vi klarte å følge. I Isfjorden valgt vi å følge Navikis anvisning gjennom sentrum i steden for å følge vei 64 langs fjorden, som vi vet at er tungt trafikkert og har smal skulder.

Det viste seg å være en godt valg, for det var egentlig gammelveien, så den kunne vil følge nesten til stigning opp til Torvika. Den går rett og slett på oversiden av den nye veien langs fjorden, og følger bebyggelsen og har nesten ikke trafikk. Etter hvert ble det grusvei, og veien var egentlig stengt på slutten fordi den var begynt å skli ut. Men det var mulig å forsere den på sykkel, men kanskje ikke neste gang man kommer forbi.

Den siste transportetappen fram til Saltkjelsnes Camping ved avkjøringen til Rødven gikk lett og greit. Der fikk vi plass ned mot vannet. Her er det mye folk i redningsvester med fiskeutstyr, men vi har ikke sett noen som har fått fisk. Vi har satt opp teltet og fått badet. Det var faktisk ganske varmt i vannet, men ikke så rent og friskt.

Kari