Punkterte i Tyskland, mista bakjulet i Danmark, en del drittvær og flere dritdårlige sykkelveier, ellers hadde vi det aldeles utmerket…

30.08: Heiligenhafen – Maribo, DK: 74,5km

Vi sov veldig godt i «det tyske huset». Frokosten var rikelig og kaffen var god. Og ute regnet det ganske riktig kraftig. I titida var vi iført regntøy og de samme gamle ubrukelige regntrekkene på skoene, og var klare for å gi oss elementene i vold. Ruta gikk via havna, og der lå det også flere hoteller. Det var en ordentlig havn, og første del av turen gikk langs vannet på vei mot brua over til Fehmarn, som er den øya som Puttgarden ligger på. Det regnet jevnt, men ikke veldig kraftig lenger. Siden været ikke var på vår side, hadde vi bestemt oss for å følge Østersjøruta på østsiden av Fehmarn, som er kortere enn den på vestsiden.

Etter brukryssinga var den en fin vei via Fehmarnsund og oppe på diken mot Wulfen. Vi fulgte ruta ut til en slags turistmaskin med høyblokker langs stranda. Stranda østover der var veldig fin, men sykkelveien gikk mye på stier med sand. Ruta gikk slett ikke der den skulle i følge papirkartet, og Naviki ga oss opp etter at vi valgte østkysten i steden for den innlagte ruta på vestsiden av øya.

Etter hvert bestemte vi oss for å forlate Østersjøruta, og velge asfaltveier og en mer direkte vei til Puttgarden. Vi hadde ikke før kommet oss inn til veien mot Burg før Roar punkterte på bakhjulet. Og det til og med før vi hadde kommet oss til en formiddagsøl! Lappesakene inneholdt en nesten tom limtube, så det var nødvendig å bruke den nyinnkjøpte reserveslangen. Regnet tok en pause mens slangeskiftet pågikk.

Vi krysset oss nordover fra dorf til dorf. Ingen av dem hadde spise – eller drikkesteder åpne, og da vi kom fram til Puttgarden var det rett før ferga gikk. Dermed ble lunsjen curry-wurst på ferga. Ferga er stort sett en tax-free-butikk, men overfarten er gjort på 45 minutter. Måjn til Nord-Tyskland for denne gang. Det ble et altfor kort besøk. Men Østersjøruta fortsetter mot øst den, så kanskje et annet år.

Den utmerkete Naviki-appen fikk oss på track umiddelbart da vi var på dansk jord. I Rødby prøvde vi å få kjøpt ny slange og nye lappesaker, men sykkelreparatøren var allerede stengt for dagen. Men jeg ventet på at Roar kjøpte vann på butikken fant jeg ut at jeg hadde glemt igjen sarongen min på hotellet i Heiligenhafen. Veldig leit siden jeg fikk den av Roar og barna da vi var på Ko Samet, og den har fulgt meg på mange turer siden uten å bli borte eller vasket i stykker.

Vi satset på at det ville gå uten nye uhell fram til Maribo, som vi tenkte var langt nok for en til tider ganske våt dag. Rute nr.8, Østersjøruta i Danmark, var nok lagt en del om etter at kartet vårt var trykket. Blant annet var en del av den lagt til en ny «greenway», en nedlagt jernbane trase fra Rødby via Holeby til Maribo. Greenway er veldig trygt, men akk så kjedelig, og våt grus med store vanndammer er tungt å sykle gjennom. Vi grunnet en del over beplantningen langs den gamle jernbanen. Det er frukttrær, epler og pærer og noen rare små plommer både gule og blå. Og slåpetorn. Vi sykla gjennom nedfallsfrukt i tillegg til sand og vann. Er trærne valgt fordi de vokser fort og blitt tett som en vegg, eller var det noen som en gang tenkte at togpassasjerene skulle strekke ut en hånd gjennom togvinduet og plukke seg en pære?

Vi kom fram til Maribo tidlig på kvelden. Siden det var vått overalt måtte det bli nok en natt innendørs. Byen hadde to hoteller, et stort og et lite, som lå på hver sin side av den samme gata. Det ble det store, hvor vi fikk utsikt over Søndersø, og syklene fikk stå innendørs med all sin sand. Siden det var begynt å regne igjen gikk vi ikke ut, men spiste dagens middag på hotellet. Det var alldeles utmerket, det samme var nettverket.

31.08: Maribo – Stubbekøbing, Falster: 87,3km

Første punkt på dagsorden var en tur til sykkelbutikken, der ny slange og lim til lappesakene ble kjøpt inn. Så bar det videre mot Sakskøbing og gjennom byen.

Et par kilometer utenfor byen kom sykkelskade nr. 2 hos Roar. Mutteren som holder på plass akselen gjennom bakhjulet hadde skrudd seg ut og falt av. Kula som holder trilla sitter fast i den akselen. Der var vi ganske langt fra en sykkelreparatør, og dette var en fatal skade. Mutteren fant vi ikke, men to syklister stoppet. Han ene var reparasjonskyndig, og mente vi kunne dra tilbake til Sakskøbing og få en mutter og skive som passet hos den lokale Ford-forhandleren der. Det syntes ikke Roar. Sykkelen ble saumfart for å finne en annen mutter med passende dimensjon. Det ble funnet på refleksen bak setet, og skåret til med letherman. Bildet taler vel for seg selv. Den svært fornøyde handyman mener at den vil virke minst hele veien hjem.

Så rullet vi videre til Nykøbing Falster med hjemmelaget mutter på akslingen. Der tok vi en øl, og en tur innom sykkelreparatøren og kjøpte en ny aksel med dertilhørende mutter. Det het «quick-release axel» på dansk, så nå har vi en i reserve –

Neste etappe var til Væggerløse og Marielyst. Der har vi ikke vært på omtrent 20 år, da vi sist leide hytte hos de danske kødskærerne, som hadde bytte avtale med Bryggeri-og mineralvannsforeningen om gjensidig leie av feriehytter. Marielyst var blitt større og hadde fått mange nye etablissementer, men vi fant ikke igjen kroa til «grisehandleren». I stedenfor ble det smørrebrød og Tuborg Classic et annet sted.

Badet tok vi på Ulslev Strand nord for Marielyst. Der var det veldig fint og klart vann, og slett ikke langgrunt. Mens vi drakk kaffe så vi niser like utenfor stranda. Ruta fulgte østkysten av Falster nordover svært nært sjøen. Det er nesten sammenhengende strand, og lett tilgang til stranda fra sykkelruta. Ruta går gjennom skogen, og det meste går på gruset vei. Men lettsyklet for det meste. Det er skog her som tydeligvis blir drevet, mye eik og bøk, store trær.

Når vi nærmer oss Stubbekøbing regner det igjen. Men denne gangen er vi fast bestemt på å campe, og værmeldingen sier ingenting om regn. Altså blir det camping i Stubbekøbing. Ingen sitter i resepsjonen, men vi finner oss en plass og regner med å kunne sjekke inn samtidig som vi sjekker ut. Det blir kveldsmat med ost og pølse med mer Tuborg Classic.

1.9: Stubbekøbing – Mønbroen: 86,9km

Campingplassinnehaveren dukket opp mens vi satt i campingens fellesstue og blogget og ladet det vi hadde som måtte lades. Det gjorde ingenting at vi hadde tatt oss til rette og vi kunne betale når vi dro.

Dagens første etappe gikk tilbake til fergekaia og over til Bogø med veteranferga Ida. Bogø var ikke stort mer enn en holme, men vi fikk spist et rødspettesmørbrød til frokost der før vi tok brua over til Møn.

Rute nr 8 som vi fremdeles følger går ut til Møns Klint, delvis langs Hjelm Bugt. Som vanlig går den på mindre gårdsveier, og gjennom skogområder. I Fenefjord Skov er det en kjempestor og gammel eik som heter Storkeeken, fordi det visstnok skal ha vært en storkepar som har hatt reir i den i forrige århundre. Den har en omkrets på over fire meter og skal vist nok være 350 år gammel.

Ved Rytsebæk Strand bader vi. Det er veldig fint vann her også.

Møn er mindre flat enn der vi har syklet på Falster og Lolland. Det er faktisk ganske bakkete, og jordene bølger opp og ned. Møns eneste by Stege ligger ved en fjord eller innsjø (brakkvann uansett), og sykkeltraseen passerer på sørsiden av sjøen.

Ved Råbylille er kart og Naviki og merkingen i utakt. Vi velger å følge skiltingen til Råbylille Strand, i håp om at det skal finnes et spisested der nede hvor vi kan få lunsj, noe det ikke gjør..

Veien opp i enden av stranden viser seg å være en smal sti som blir til to gjørmete traktorspor før vi endelig er opp på asfalt igjen. Ikke så rart at den veien ikke var anbefalt trase for rute 8.

Vi visste at Møns Klint ville innebære klatring. Det gjorde et også, men den var helt overkommelig. På vei opp passerte vi noen bakker og hauger der det var dragefestival, noe stedet og været var svært egnet til. Sol og litt vind. Det var selvfølgelig mange biler på den humpete veien oppover og mye folk på Møns Klint. Det er jo en attraksjon, denne bratte hvite klippen som går ned i havet. Merkelig nok er det en strand under den, som man gå ned til hvis man orker Danmarks lengste trapp. Var det 240 trinn, tro?

De hadde kafe der, og vi fikk endelig lunsj. Vi stiftet bekjentskap med det lokale ølet Klintekongens Classic. Det var svært godt, men ølpolitiet mente at det strengt tatt ikke var en classic, men en tørrhumlet moderne mørk lager.

Veien ned igjen og til Stege var en transportstrekning, og gikk langs større veier midt på øya. Overalt langs veien så vi skilt med loppemarked, noen ganger til og med «luksus loppemarked». At dansk landsbygd er full av skilt som fallbyr nye kartofler, friske egg og epler helt eller nesten gratis er jo vanlig. Men at folk har tømt kjellerboden, eller noen ganger nesten helt huset og selger det i veikanent er jo spesielt. Er det en sånn hype, etter alle disse TV-programmene der det jaktes på verdifulle ting blant lopper, eller er det sommerhusene som skal tømmes og legges ut for salg? Eller er det sånn at folk må selge unna for å få plass til det nye de skaffer seg? Jeg vet ikke hvilken forklaring jeg synes er tristest.

Vi stoppet i Stege, som viste seg å være en så hyggelig by at vi vurderte å la det bli dagens endestopp. Men dessvere var det verre å finne et hotell med ledige rom. Vi hadde spurt mannen i baren, der vi tok enda en lite smak av Klintekongens brygg, og fulgte anvisningene hans. De første hotellet viste seg å være en restaurant, motellet var fullt og det store hotellet hadde stengt resepsjonen allerede kl. 5. Man kunne selvfølgelig ringe et nummer – takk, men nei, takk. Vi bestemte oss for campingen ved broa over til Sjælland og for å spise middag på Fergemannens kro på vei ut. Slik ble det. Så nå lader vi alt vi har av elektroniske duppedingser og skriver på bloggen. Det trådløse nettet har vi ikke oppnådd kontakt med. I morgen får vi håpe det blir hotell med nettverk. (Det fikk vi.)

Kari