Over Forth Bridge på vei til Edinburgh

Så er det bare resten igjen. Vi tar avskjed med Bertha og setter kursen i relativt rett linje mot Edinburgh Airport.

Onsdag 13. august: Dunkeld – Dunfermline: 80,9km

Langs rute 77

Etter frokost dro jeg til byens sykkelreparatør, som lå litt lenger ned i gata, og fikk justert bakhjulet som hadde hatt noen ekstra lyder etter siste slangeskift. En bagatell som han ikke en gang tok seg betalt for. Vi fortsatte rute 77 i retning Perth. Det var en fin rute som gikk på stille vei mellom mindre landsbyer. Fra Almond gikk den langs elva Almond på tursti inn til Perth. Vi stoppet og kokte kaffe ved elva.

Inn til Perth

Inne i Perth, som er en ganske stor by, dro jeg på turistinformasjonen for å få tak i kart videre inn til Edinburgh, mens gutta tok en øl. I følge Sustrans på nettet skal det være merket sykkelvei (nr. 775) fra Perth og fram til der vi møter på rute 1. Fremdeles er det nok bare på nettet. Det fantes ikke noe papirkart å få på turistinformasjonen. Men jeg kjøpte kart over rute 1, og der var det mulig å se hvilke veier som kan sykles. Så er du i Perth og skal til Edinburgh, så følger du først elvebredden sørover, så A912 til Bridge of Earn. Derfra er 775 merket. Den går på en mindre vei rett over åsen, først rett opp og så ned igjen.

Tilbakeblikk fra Cleish Hills

Ved Kinross tok vi igjen rute 1. Der hadde vi også dagens litt sene lunsj-stopp på stedets inn, som serverte deilig mat. (Det ligger midt i et strategisk kryss, og har også overnattings-muligheter.) Fish and chips der var turens beste for meg. Etter lunsj skulle vi over enda en ås, The Cleish Hills, og litt senere var vi utenfor Dunfermline. Vi hadde allerede bestemt oss for at vi ikke skulle sykle inn til Edinburgh, enda vi godt kunne rukket det, derfor syklet vi inn til Dunfermline i stedenfor.

Som å legge seg i et interiørmagasin

Det viste seg å være en vanskelig by å finne fram i, og vanskelig å finne overnatting i. De to hotellene vi fant var fulle, og vi var nesten på nippet til å gi opp Dunfermline, da vi midt i en bakke så en bar, og ved siden av den et lite skilt som det sto B&B på. Dama som eide baren drev også B&B. Det var nydelige rom, innredet av en person som mer enn alminnelig interessert i interiør. I baren var det mulig å få suppe og sandwich, og det var i grunnen bra for det var begynt å regne igjen. Det var åpenbart junior som sto i baren, og det var også åpenbart at han skulle ønske at han var et annet sted enn i sin mors bar.

Torsdag 14. august: Dunfermline – Edinburgh Park: 31,2km

Omsider på rett vei ut av Dunfermline

Under serveringen av en stor skotsk frokost skrøt vi av rommene. Da fortalte damen at det nok var hennes siste sesong med både B&B og bar. Hun ville pensjonere seg og flytte til Sør-Frankrike, hvor hun hadde en hus i en landsby ved Midi-kanalen – Hun fortalte at hun hadde mistet mannen sin sist jul, og at arbeidet med baren og holdet av huset var blitt for mye for henne. Sønnen ville reise bort og studere. Nå håpet hun på å finne en kjøper. Det håpet vi også, for vi skulle gjerne ha anbefalt stedet. Det ligger i bakken ned mot stasjonen, for dem som vil sjekke om det fortsatt er rom der. Vi surret litt med veien ut av byen og tilbake til rute 1, men det gikk med litt hjelp fra Google.

Ringen er sluttet

Veien til Edinburgh Airport fant vi greit. Den gikk først med rute 1 over Forth Bridge til Dalmeny, så videre på mindre veier via Kirkliston, der vi tok en øl. Så sto vi ved den samme gangbrua som vi gikk over da vi skulle finne Union Canal for nesten to uker siden. Ringen var sluttet.

Ibis Budget

Vårt forhåndsbestilte hotell het ikke Holiday Inn som jeg trodde, og lå slett ikke så nær flyplassen som jeg trodde heller. Nok en gang måtte vi be om hjelp fra «han Google», men det var sykkelbart helt fram på sykkelvei langs motorveien. Det som stemte var at det var en budget «overnattings-maskin» uten nevneverdig sjarme. Men på den positive siden: trikken inn til sentrum av Edinburgh gikk rett ved siden av.

Edinburgh i regn i august

Den tok vi inn til Princes Street, og vi kom oss til whisky-butikken i The Royal Mile før himmelen åpnet seg. August er festivaltid i Edinburgh, og byen var fulle av tusenvis av turister som i likhet med oss ville inn i ly for regnet. Derfor gikk vi på en bar der det var mulig å få satt seg ned, og ble der til vi var klar for middag. Altså fikk vi ikke sett stort av Edinburgh heller. Det var vel egentlig mest synd for Roar, siden både Leif og jeg hadde vært der før. Altså, nok en god grunn til å dra til Skottland et annen tidspunkt enn august, hvis man ikke da skal ha med seg en av de mange festivalene eller er henfallen til sekkepipe (The Military Tatto er også i august i Edinburgh).

Slik var den siste dagen vår i Skottland, og etter å ha sovet i budget-senga og spist av budget frokost buffeten klokka halv syv om morran, rullet vi de fire kilometrene til flyplassen. Vi kom trygt hjem, og det samme gjorde sykler eller bagasje, så SAS skal nok på listen over syklistenes venner.

Kari