Tre på tur møter en aldrende Bertha

Bekk som har blitt Bertha-elv

Allerede B&B-dama i Taynuilt hadde advart oss mot Bertha. B&B-mannen i Fort William hadde gjentatt det og hotellverten i Whitebridge hadde nevnt henne, men været var jo stadig blitt bedre. Vi hadde rett og slett etter hvert begynt å tro at dama hadde reist en annen vei. Det skulle vise seg å være for godt til å være sant.

Bertha var en orkan som ifølge informantene våre hadde demontert store deler av Nord Amerika, og hadde bestemt seg for å ende sine dager i Nord-Skottland. Vi skulle komme til å tilbringe tre dager sammen med dama som ikke var orkan lengre, men heftig nok for det.

Søndag 10. august: (Whitebridge –) Inverness – Aviemore: 101,2km

Tomatin

Bertha-fast i Tomatin

Kur mot Bertha-depresjon

Vi fulgte rute 1 og rute 7 sin felles trase ut av Inverness uten å se mer av byen. Sikkert en skam – Det regnet. Ruta var lett å sykle, og vi hadde tenkte at dagens overnattingssted skulle være Tomatin, hvor det skulle være muligheter, i tillegg til et destilleri som ikke er på vårt «single malt pass». (Vi har allerede smakt den, og funnet den høyst forglemmelig.) I Tomatin fins destilleriet, men ingen overnattingsteder som vi finner. Det regner verre enn verst, og vi søker tilflukt under tak med stedets tennisbane. Vi trøster oss med å koke kaffe, drikke siste rest av Jura whiskyen og dele noen energibarer. Vi venter på opphold helt til vi er så kalde at vi må bevege oss igjen.

I Carrbridge er alle B&Ber og alle stedets tre hoteller fulle, og Tre på tur bestemmer seg for å ta korteste veien til Aviemore, istedenfor å følge rute 7 til stedet med det snåle navnet Boat of Garten. Aviemore er en by som brukes som utgangspunkt for turer i fjellene rundt, og selvfølgelig full av turister. Alt er opptatt gjennom hele byen, men rett overfor jernbanestasjonen ligger staselige Kairngorm Hotel. Der er det plass til tre syklister som er våte til skinnet. Syklene får plass i garderoben til personalet. Det er ikke en gang avskrekkende dyrt.

Kairngorm Hotel

Vi tar den helt ut i restauranten, og bestiller tre GT. (Ja, Frank, vi spør om akkurat det, og blir umiddelbart forstått, og de kommer raskt på bordet, og nesten like raskt blir de tømt.) Maten er tradisjonell skotsk, porsjonene store og etter den våte og tunge dagen er dessert en selvfølge. Så kommer du til Aviemore og er våt og sliten, så velger du Kairngorm Hotel. Anbefalingen er herved overlevert.

Om natten våknet jeg av og til av at regnet plasket ned. Det var det uværet vi hadde hørt rykter om at skulle komme. Før hun krysset Atlanteren het hun Bertha og var orkan. Nå er hun gammel og svekket, men full av regn og vind, og tydeligvis ankommet Skottland. Kontrasten til sola vi hadde i morres kunne vel ikke vært større.

Mandag 11. august: Aviemore – Newtonmore: 30,2km. «Bertha-fast» i Newtonmore.

Vi hadde bestemt oss for å ta det litt med ro om morgenen. Været gjorde ikke akkurat at man lengtet ut heller. Det ble havregrøtfrokost på meg, men ute i personalgarderoben var dekket mitt flatt. Det samme som fikk ny slange i Ford. Vi fant ingen hull eller problemer med ventilen, så den ble ikke skiftet. Samtidig sjekket Leif bremseklossene sine. De var i grunnen borte (dvs slitt bort), og dekkene hadde riper. Så han gikk for å finne Aviemores sykkelreparatør.

Nei men Bertha da…

Inn mot Kingussie

Da han kom tilbake kunne han fortelle at reparatøren hadde fortalt om stor flom i elva Spey, som vi skulle sykle langs videre. Men Leif hadde nå både nye dekk og nye bremseklosser, så vi tok av gårde sørover. Utenfor byen kjørte vi forbi områder som var oversvøm. I tillegg til regnet blåste det også kraftig, og den vinden hadde vi ikke i ryggen –

I Kingussie var veien stengt for biltrafikk og mannskap og gravemaskinen var i gang med å fjerne trær som vannet hadde flyttet på og lage nye veier som ledet bort vannet. I neste by, Newtonmore, innså vi at vi ikke kunne fortsette over fjellet i dette været.

Highlender-radiator

Så ble det å legge seg inn på nytt hotell, The Highlender i Newtonmore. Det var sjarmerende som en militærkaserne, og etter hvert svinget turistbussene inn i oppkjørselen. Men det var varmt og tørt, og regntøy og sko kunne tørkes på radiator og håndkletørker. Mannen i baren var morsom, og anbefalte ikke uten ironi at vi bestilte mat i baren før hordene fra bussene skulle bespises. Regnet avtok i løpet av kvelden, men det gjorde ikke vinden, så vi angret ikke på at vi gav oss.

Tirsdag 12. august: Newtonmore – Dunkeld: 93km

Dalwhinnie Destilery

Vi forlot hotellet tidlig. Vinden har løyet, men det regner igjen. Første stopp, og siste stopp før fjellovergangen Drumochter Pass, var Dalwhinnie destilleri, som vi er venner med. Der smaker vi, og Roar tørker genseren sin på håndtørkeren.

Sjølutløst på turens høyeste punkt

Etter en veldig slak oppstigning når vi etter hvert høyeste punkt på 462m. Veldig synd at vi ikke hadde fint vær, for dette landskapet er veldig fint. Rute 7 er veldig fin, og det skulle vært fint å ta den igjen en gang i fint vær og med litt mer rom i herbergene. Så ruller vi nedover til Blair Atholl. Der stopper vi og spiser en litt for liten lunsj. Etterpå måtte bakdekket mitt ha mer luft, og pumping tålte ventilen dårlig, så da måtte reserveslangen tas i bruk.

Blair Athol i Pitlochry

Etterpå kunne vi rulle videre nedover til Pitlochry. Der ligger destilleriet Blair Athol, som vi også er venner med. Vi spurte hvorfor det ikke lå i Blair Atholl, og fikk vel det svaret at whiskyen fikk det navnet fordi Blair Athol historisk hadde vært den viktigste byen i området. Whiskyen var lett å like, sikkert på grunn av den runde smaken den får etter lagring i sherryfat. Fortsetter vi slik er vi redd vi kan komme til å like all maltwhisky vi får servert. Jammen godt at Blair Athol er den siste vi kommer forbi på denne turen! I Pitlochry får vi også ny reserveslange til syklene og riktig lufttrykk fra en ordentlig pumpe med manometer. Dermed var min sykkel fornøyd og rullet som den skulle, noe som viste seg å vare resten av turen.

I Logierait skilte vi lag med rute 7, som skulle til Glasgow via Loch Lomond. Det har ikke vi tid til for vi skal rekke flyet hjem på fredag morgen. Derfor tar vi rute 77 videre mot Perth. Ruta følger B898 på vestsiden av elven Strath Tay til Dunkeld.

Kveld i Dunkeld

Etter alle turistfellen er Dunkeld en veldig fin gammel by, og den er ganske tom for turister, så Royal Dunkeld Hotel har ledige B&B-rom i bakgården veldig billig. Spise kan vi gjøre i baren. Og det gjør vi. Været har bedra seg formidabelt i løpet av dagen, og kvelden i Dunkeld er stille og elva Tay er stor, men holder seg i løpet sitt.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s