Baren på Islay Hotel

Islay er ei lita øy med ca 5000 innbyggere og 8 av Skottlands aller beste single malt destillerier. For en av de tre syklende er Skottland-turen mest å regne som en pilegrimsreise, og målet blir nådd allerede fjerde sykledag. Det skulle for øvrig vise seg at øya faktisk hadde litt mer enn whisky å by på.

Mandag 4. august: Tarbert – Port Askaig: 54 km.

Port Ellen

I følge fergeruta som vi plukket opp i Portavadie gikk ferga til Port Ellen fra Kennacraig kl. 9:40. Det tok nøyaktig 35 minutter å sykle de 6-7 kilometer til fergekaia. Veien er en del av nasjonal sykkelrute 78 fra Cambeltown i sørenden av Kintyre til Oban i nordenden. Ferga til Islay tar litt over to timer, så vi var framme i litt tidlig lunsjtid. Fergeturen gikk smertefritt, selv om ferga var full til siste bil, og hadde med seg flere syklister enn oss. Port Ellen er en pen, men svært liten landsby, som ligger i en bukt med sandstrand. Øst for landsbyen ligger tre maltdestillerier på rad: Laphroig, Lagavulin og Ardbeg. Vi skal besøke kun ett av dem, Lagavulin. Like greit å spise lunsj før vi drar dit. Port Ellen har et svært begrenset antall spisesteder. Egentlig var det bare hotellet som var aktuelt, siden vi kunne tenke oss en øl ved siden av. Det ble sandwich med lokal krabbe med mikrobrygget lokalt øl (fra Bridgend midt på øya).

Kaba (eller Lagavulin om du vil)

Etterpå sykle vi de fem kilometerne til Lagavulin for omvisning. Destilleriet ligger like i vannkanten. Før omvisningen ble vi tilbudt å bli medlem i «Venner av singel malt», man får da et «pass» og kan reise rundt i Skottland og få gratis omvisning og smak på hvert sted som står i passet. Etter litt nøling fra Marsteen/Celius ble vi medlemmer. Smakingen består av tre ulike varianter av destilleriets whiskyer. På Lagavulin var det alminnelig 16 år lagret, 16 år lagret i sherryfat og 12 år gammel cask strenght Destiller`s Editions. Han som allerede var venn med Lagavulin mente den alminnelige 16 åringen var den beste.

En ting som ikke ble nevnt i historien om gårsdagen er at vi bestilte overnatting på Islay. Det er veldig begrenset med overnattingsmuligheter på øya, og det visste vi fra før. Derfor ringte vi rundt fra Tarbert og undersøkte hvor det var ledig. Aller helst ville vi overnatte en natt på Jura og så en natt på Islay og så ta ferga direkte til Oban fra Port Askaig i nordenden av øya. Det vil gi oss muligheten til å besøke destilleriet på Jura også, samt rekke å se hele Islay i tillegg. Jura har bare ett hotell og en B&B, og på hotellet var det ikke ledige rom. I Port Askaig har de ett ledig tremannsrom, og det tar vi. Så mot normalt vet vi altså hvor vi skal bo på Islay.

Til Port Askaig kan man velge mellom flere veier. Vi finner ut at det fins en «glen road» som går gjennom en dal, men kartet vi har over øya er dårlig og veien er dårlig merket, så vi sykler forbi der vi skal ta av. Dermed kommer vi til Bridgend der vi i hvert fall får oss en øl. Stedene på Islay er mer som husklynger å regne enn landsbyer. Bridgend er et veikryss.

Port Askaig

Vi kommer fram til Port Askaig i sjutida. Port Askaig er en fergekai i bunnen av en bratt bakke. Der er det riktignok et hotell med bar og matservering, og et digert rom med god plass til tre. Og en stor mengde knott. Det har vært en riktig solfylt dag på Islay. Når vi fått spist finner vi fram fergeruta og skal planlegge neste dag, og retur i tilfelle vi ikke finner overnatting. Det viser seg at fergene om ettermiddagen på tirsdager går fra Port Askaig, og ikke fra Port Ellen, som de gjør på mandager. En strek i regninga som gjør at vi ikke vil komme til å rekke besøk på Kilchoman, det unge destilleriet på vestsiden av øya. Skitt au, men været har i hvert fall vært fint hele dagen.

Tirsdag 5. august: Port Askaig – Tarbert: 54,4 km.

Ved frokosten la vi en plan for dagen. Siden hotellet ikke hadde ledig og heller ikke de nærmeste B&Bs bestemte vi oss for å rekke 15.30-ferga tilbake til Kennacraig. Da kunne vi bruke dagen til å besøke øyas største by Bowmore og kanskje rekke destilleriet i Caol Ila før ferga. Bagasjen ble satt igjen på hotellet. Det ble samme vei tilbake til Bridgend.

Islay Woollen Mill

Vi fulgte et skilt til Islay Woollen Mill like før Bridgend. Det er var et gammelt veveri fra slutten av 1800-tallet som var i drift. Det var drevet av en familien, som hadde tatt det over på midten av 80-tallet etter at det var blitt lagt ned på 70-tallet. Det ble fremdeles produsert ullstoffer til dresser og jakker solgt til høye priser i Londons tweed-gate. Da vi var der holdt han på med en renning med over 100 farger, så vidt jeg skjønte til et pledd. Det ble kjøpt inne noen gaver hjem.

PLL (Pre Lunch Lager) i Bowmore

Vi syklet videre til Bowmore via «the low road». Bowmore var også ganske liten. For sikkerhets skyld undersøkte vi på turistinformasjonen om de visste om ledige B&B-rom på vår side av øya, men, nei. Vi tok en øl i baren på et av hotellene, og snudde tilbake.

The Glen Road

Denne gangen ville vi gjerne ta «the glen road» tilbake til Ballygrant for å få en ordentlig tur i det fine været. Veien gikk mer i høyden, og det var det svært lite unntatt dyr på beite og runde pene fjell i bakgrunnen. Så ikke en eneste nederlender, knapt nok en lokal bil. Sauene så på oss.

Sjokolade på islaysk

I Ballygrant stoppet vi på cafeen og tok formiddagskaffe med scones. Leif fikk sjokolade med krem og marshmellows.

Carol Ila

Vi rakk akkurat en rask tur ned til Caol Ila som ligger en mile ned en bakke til vannet. Der smakte vi tre varianter, foruten deres standard whisky som er 12 år gammel, den litt artige «morgen»-whiskyen som de kaller «muck» og en som var lagret på sherryfat. Jeg likte godt «muck».

Så tok vi ferga tilbake til Kennacraig, og syklet tilbake til Tarbert. Der var det ikke ledig rom på «Fregatten», men Starfish hadde rom over restauranten som var ledig. Dagen ble avsluttet med østers på restauranten på Anchor hotell. Det var både naturell og lett grillet, og Leif fant ut at han var blitt voksen nok til å like østers.

Kari