Mot nord

På vei nordover

Neste mål på turen er Oban. Der lages det også single malt. Dette handler om hvordan vi kom dit og hva vi opplevde der.

Onsdag 6. august: Tarbert – Taynuilt: 86,3km.

Siden Starfish ikke hadde frokost ble det frokost på kafe i Tarbert før vi forlot byen for annen gang. Det var overskyet og litt lett regn. Rute 78 gjorde en detour som vi ikke hadde lyst på en grå dag. Derfor valgte vi å sykle hovedveien A83 fram til Ardrishaig.

Crinan-kanalen

Det var et greit valg, fordi vi også slapp klatring, men veien var ganske trafikkert og manglet veiskulder. Derfor var vi glad for å komme inn på rute 78 og kunne følge Crinan-kanalen et stykke fra Ardrishaig til Ballanock.

Så regnet det igjen, og vi var ganske våte da vi kom fram til Kilmartin, hvor det ble pub-lunsj med regnbuksa på hælene. Overalt får vi gode pub-lunsjer med varme supper, gode sandwich og lokal ale. Like før Ford stoppet vi for å fylle mer luft i dekkene. Da punkterte like godt sykkelen min. Da slangen ble tatt av viste det seg at den var sprukket rundt ventilen, så forsøk på pumping hadde nok gitt den dødsstøtet. Heldigvis er ekstra slange en del av medbrakt reservedelslager, så jeg rullet snart igjen. Veldig snart kom regntøyet av også.

Kaffepause

Rute 78 videre gikk på en mindre vei på vestsiden av Loch Awe. Man kunne kanskje forvente lite trafikk, men nei, turistene i bil velger også den fineste veien. Denne var en ordentlig berg- og dalbane. Ved utsiktpunktet ved Kilmaha ble det turens første kaffekoking med whisky fra Jura (svikefullt kjøpt inn på Islay), og i Dalavich ny stopp med iskrem.

Ølpause med to damer og knott

I Kilchrenan begynte vi å kikke etter steder å overnatte. Der var det et veldig hyggelig inn, men uten ledige rom. Vi tok en øl der sammen med to damer på biltur og en mengde knott. Etterpå tråkket vi på videre mot Taynuilt. Så måtte regntøyet på igjen. I Taynuilt var det heller ikke rom på hotellet, men vi fikk de siste to rommene i B&B hos en hyggelig dame lenger opp i bakken. Vi ruslet nedover til hotellet for å spise middag etterpå. Da hadde regnet gitt seg.

Denne hotellrestauranten hadde et snålt system ved at alle gjestene ble henvist til sofaen istedenfor rett til bordet, enda bordet var ledig. Vi var sultne, og skjønte egentlig ikke hva vi hadde i den sofaen å gjøre. Men er man turist innordner man seg, så vi satt en stund til vi ble litt irritert og sa fra. Da tok servitøren glassa våre (som vi hadde begynt å drikke av) og dro oss inn til bordet vi var tiltenkt. Der fikk vi drikkevarene tilbake igjen, men hun husket ikke helt hvem som hadde hvilket glass. Men maten var faktisk veldig god, og grønnsakene ikke fra boks og heller ikke kokt i stykker.

Torsdag 7. august: Taynuilt – Oban: 20,1km.

Highland Cow og en litt engstelig bygutt

Etter rikelig scottish breakfast inkludert frisk frukt var vi klar til den korte turen videre til Oban. Vi hadde allerede bestemt oss for å ta en kort dag, og hygge oss med sykkelfri ettermiddag i Oban. Det var en hyggelig vei gjennom Glen Lonan. Kjempefint vær var det også. I følge damen den siste på en stund – Det var frittgående krøtter langs veien, av typen highland med imponerende horn. En av dem sto midt på veien foran ferista, og kalven var på den andre siden. Vi fikk komme forbi, helt uskadd.

To av de tre på tur i hotellbaren

Framme i Oban ble det å gå B&B-gatene opp og ned uten hell. Derimot fikk vi rom på et lite svært billig hotell over en hyggelig bar rett bak Oban Destillery. Etter å ha sjekka inn, fått plassert hestene i barens fine, men av en eller annen grunn ubenytta beergarden og tatt en øl, var det på tide med et nytt destilleribesøk. Siden vi egentlig hadde sett nok vørterpanner, meskekar og spritkokere, nøyde vi oss med stempel i passet og smaksprøver. Oban-spriten var som forventet høyst forglemmelig.

Det er mengder av turister i hovedgatene. Siden vi er ved havet og i en fish-and-chips hub, velger vi en tradisjonell frityr-kafe. Vi har vel fått bedre, ja, ingen mushy peas og kun vann ved siden av. Det sto et skilt om at den hadde vært drevet av den samme familien i tre generasjoner – uten å skifte frityroljen, kanskje?

Strømpestolpe

Hva gjør man når man ikke sykler? Først klatret vi opp til McCraig`s tower. Dette Coloseum-lignende byggverket var ikke fra romertiden, bare drøyt hundre år gammel. Denne McCraig hadde for mange penger og syntes i tillegg at Oban trengte noe mer enn fjærelukt og fint utsyn over nærliggende øyer. Derfor satte han opp en rund, arenalignende mur som ikke tjener til noe som helst formål, men som har fin utsikt over byen og havet. Vi har også problemer med å finne et fornuftig formål med alle strikkestrømpene som bekler stolper og slikt på veien opp dit.

Siden ruslet vi gate- og bryggelangs og innom noen puber før vi tok kvelden. Da hadde den pliktoppfyllende barverten på hotellet slept de låste syklene våre inn fra the beer garden og inn på kontoret, slik at de skulle være tilgjengelig for oss fra tidlig morgen selv om puben var stengt. Så var turens hittil lengste ettermiddag etter korteste sykkeldag over.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s