Ned fra fjellet kommer vi, holla ho – holla hi

Canales – sett fra den nye demninga

Først klatrer vi opp litt for riktig å få fart på nedturen. Nedturen er kun topografisk, naturopplevelsen og byopplevelsen, kulturopplevelsen og tilbaketilkystenopplevelsen er helt på høyde – og kanskje vel så det – med det vi har gjort før.

Dag 147: 14.oktober: Pinos Genil – Guéjar Sierra – Granada: 28,1km

Skal vi snu eller klatre videre?

Fra Pinos Genil bærer det til himmels på en vei som slynger seg høyt opp på høyre side av elva. Vi ser flere generasjoner med oppdemming av vannet. Oppe fra demningen kan vi se den gamle demningen nede i juvet. Den nye demningen er fra 1988, men det er uvisst hvor mye vannet egentlig er demt opp. Veien går videre langs nordsiden av vannet. Innerst inne ligger byen Guéjar-Sierra, og har en spektakulær utsikt over Sierra Nevada. Vi finner en bar med stor terrasse og sitter og nyter utsikten gjennom et par øl. Vi vurderer seriøst både å fortsette veien lenger oppover i fjellet på andre siden av vannet, og å bli over i Guéjar. Mens vi lurer på det, skyer det noe til i fjellet, og vi bestemmer oss for å snu og dra til Granada.

Det ruller greit nedover. Vi spiser lunsj i Cenes de la Vega, for vi har erfart at det er lurt å være mett og utørst når vi skal finne fram i litt større byer. Jeg har bestemt oss for at den greieste veien inn til byen er via Alhambra. Det innebærer en litt rå klatring opp, for å så å rulle ned til sentrum omtrent på Placa Nueva, der bydelen Albayzin begynner. Jeg har vært i Granada en gang før, på en pakket utflukt den påsken jeg var i Nerja. Da fikk vi kun sett Alhambra, og jeg sto og se over til Albayzin derfra, og var sikkert på at neste gang skulle jeg bli over og bo der.

Miradoren med utsikt over til Alhambra

Vi fant rom i Hotel Placa Nueva, et lite steinkast fra Placa Nueva, og helt klart i Albayzin. Å komme seg noe videre innover i den labyrinten av smale gater og smug med sykler og trille ville vært utfordrende. Menneskemengden i byen tydet ikke på at midten av oktober er videre off-season. Vi saler fornøyd av, bestiller billetter til Alhambra for ettermiddagen etter, og vandrer fornøyd rundt i Albayzin resten av ettermiddagen. Om kvelden utforsker vi en rekke tapasbarer i nærområdet, rundt Calle Elvira.

Dag 148: 15.oktober: Opphold i Granada – 0km

Badet

Kort om vår ”tourist pack” i Granada:

Om formiddagen så vi det gamle arabiske badet i Albayzin, så tilbrakte vi en stund på Kafe Central med blogging, før vi ruslet langsomt oppover til Alhambra.  Etter besøket der var vi satt i stemning til et besøk på teteria for å nyte en kanne marokkansk myntete, og dagen ble avsluttet med et arabisk måltid.

Alhambra

Alhambra er besøket verd også for annen gang. I tillegg til å være et museum over den mauriske storhetstiden, er det også en gigantisk hage med lyd av rennende vann overalt. Marmorløvene var blitt restaurert siden jeg var der sist, men selve fontenen de skal stå rundt, var ikke ferdig restaurert fordi det var gjort arkeologisk funn under den. Takmaleriene i Sala de los Reyes var også under restaurering, de kan jeg ikke huske at jeg så i 2005 heller.

Granada er en livlig by med mye ungdom, fordi det er en universitetsby. Kveldene var kalde, og vi fikk en følelse av tidlig vinter, for mange hadde fått fram både ullskjerf og vinterjakke. Byen ligger ikke høyere enn på  700meter, og det var stengt tatt shorts-vær om dagen. En og en halv dag i Granada var akkurat passe lenger for to som har sett mangt og meget, og spesielt gamle bygninger av stein.

Dag 149: 16.oktober: Granada – Alhama de Granada: 54,6km

Nytt landskap – eller tilbake til det velkjente

Veien ut av byen gikk like greit som inn. Vi fulgte elva Genil ut, og der gikk det en sykkelvei – på den siden av elva der vi ikke sykla. (Et veldig alminnelig fenomen i Spania, hvor skiltingen er høyst tilfeldig, og sykkelveien ender like uventet som den starta.)Vi fulgte 3303 mot Las Gabias og 338 til La Malahá og Ventas de Huelma.

Landskapet er helt annerledes her enn nord for Granada. Vi kjenner igjen terrenget fra vi var på vei til Nerja. Fremdeles er det oliven og mandler oppover og nedover åsene.

Svinaktig gode lammekoteletter i Ventas

I Ventas spiste vi utrolig gode lammekoteletter (tiltross for at det var spareribs vi bestilte-) i landsbyens brasseri, som var fullt av landsbyens menn. I det vi gikk av syklene lempet de ut et nyslaktet sort svin fra en bil, før hele gjengen forsvant inn i baren. Grisen lå utenfor fremdeles da vi dro. Ingen tvil om at maten var kortreist. Grisene kommer fra nabolandsbyen, og skinkene røkes på stedet og selges i restauranten. (Hvilket matdirektiv?)

Det var godt at vi hadde spist oss opp, for veien videre til Alhama de Granada hadde lange svingete oppoverbakker. Lange svingete nedoverbakker, også, for så vidt. Det kommer av at det er elvedaler som skal krysses på tvers. Alhama ligger ved Rio Alhama, men selve byen ligger oppe i skråninga ovenfor elva. Vi finner et hostal langs veien vi skal sykle ut i morgen. Vi har spist en kraftig lunsj, så vi rusler fra bar til bar og prøver tapasen. I en riktig travel bar, som er full av folk som enten skal se fotball på TVog kjøpe take-away-pizza, spiser vi pizza, som faktisk er den beste vi har fått siden Italia.

Dag 150: 17.oktober: Alhama – Torre del Mar: 56,5km

Neste morgen bærer det videre oppover. Området her heter Tierras de Alhama, og det sier vel at det ikke oppfattes som fjell. Det er høytliggende bratte olivengårder, og nede i en av skråningene står det en traktor vi lurer på hvordan skal komme seg opp igjen. Vi møter menn med hunder som er på jakt. Det høyeste punktet før vi bikker nedover igjen er på drøyt 1000 meter. Vi skal ned til Ventas de Zafarraya, i den utrolig flate elvedalen, der det dyrkes grønnsaker, for det meste uten plastdekke.

Kveld på camping-stranda

Vi har nå syklet i en ring, og er tilbake der vi syklet ned da vi skulle til Nerja. Denne gangen vet vi at vi skal rulle greit ned til Vélez Malaga, så vi spiser lunsj og drikker øl i Ventas. Det blir merkbart varmere når vi kommer ut av skaret. Vi følger nøyaktig samme vei som sist, og er på naturist campingen tidlig på ettermiddagen. Vi får en god ettermiddag på stranda, og denne gangen får vi sitte og se på solnedgangen. Egentlig har det blitt altfor få muligheter til å sitte stille på en strand og se sola gå ned på denne turen. Det er en overraskende mild kveld, som avsluttes med fisk og hvitvin på campingens restaurant.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s