Her bodde vi sist vi var i Blaye

Var det her? Det er som før. Hvor har det blitt av? Husker du? Det har blitt borte!

Roar var i området første gang sammen med Leif i 1979. Vi har vært her sammen (og med Leif og Åshild og et stadig økende antall barn) i 1990 og 1999. Det er nesten rart å være her aleine.

Dag 93: 21. august: Le Réole – St. Emillion: 60,4km

Vi fulgte de mindre veiene D21 og D129 til Sauveterre-de-Guyenne. Der stoppet vi og smakte en lokal rødvin, som vi likte så godt av vi kjøpte den med som trøste-vin. Vi spiste også en lunsj-baguette før vi ga oss i kast med sykkelveien mot Bordeaux. Den fulgte vi til vi tok av mot Branne og senere St. Emillion.

Tilbake, men døra var stengt…

Vi måtte inn til turistfella for å finne ut hvilken vei vi skulle ta til Beau-Sejour-Bécot.  Der benyttet vi også sjansen til å smake et par Grand Cru viner fra 2004 og 2006, der vi ikke kunne enes om hvilken som var best. Da vi kom fram til slottet viste det seg at det ikke lenger var åpent for prøvesmaking. Det er tydelig at dette slottet nå har en helt annen posisjon som produsent enn det hadde i 1990, da vi på grunn av et veltet glass endte opp med to flasker vin i en litt annen prisklasse enn planlagt, 150 franc for en 1986. Det har vi aldri angret på, og vi har senere kjøpt denne vinen til hverandre på runde bursdager og sånn.

Etter det mislykkete forsøket dro vi til campingplassen i retning Montagne, og la oss til for natten. Der opplevde vi at campingens restaurant manglet det meste, men vi ble mett likevel.

Dag 94: 22. august: St. Emillion – Blaye: 76,4km

Det campingen faktisk hadde var en ganske velutstyrt butikk, så vi kunne lage oss en fin søndagsfrokost med eggerøre, spekepølse og yoghurt. Etter frokost la vi kursen videre langs vinmarkene videre mot Montagne og siden mot St. André og Bourg på nordøstsiden av Libourne. Det vi har opplevd tidligere på turer i vinområdene, er at det ikke er mye å se eller oppleve her. Dette holder fremdeles stikk. I tillegg var det søndagsstille og en varm dag. I St. André fikk vi pastalunsj med øl og mange karafler vann på baren, enda det var vel utenfor lunsjtida.

Par eller upar grotta

I Prugnac-et-Mercamps i retning Bourg fulgte vi skiltingen til grotten Pair-non-Pair, hvor det var funnet innrissinger av dyrebilder som var 30 000 år gamle. Vi rakk akkurat å kaste oss med på en guidet tur (på fransk) med litt bakgrunnsinformasjon på et ark på engelsk. Det var faktisk en fin omvisning. I motsetning til hulemalerier som det fins en del av i Dordogne hadde denne grotta innrissinger i vegger og tak, der dyrene var billedgjort enten som par, to like dyr med hodene mot hverandre, eller umake par, to forskjellige dyr. Det er blitt funnet beinrester av flere tusen dyr i denne hula, nærmere 60 ulike arter. Hula har sannsynligvis vært brukt av mennesker i mer enn 60 000 år, noe som spenner fra Neanderthal til Cro-Magnon. Det er funnene av redskap som brukes til å tidsangi hvilke tidsepoker det er snakk om.

Ikke så flatt som vi huska det

Fra Bourg til Blaye går vi i våre egne fotspor fra 11 år tilbake. Vi finner ut at ruta vi syklet med åtteåringen og elleveåringen ikke akkurat var så flat som vi husker den. Det var faktisk et par litt leie motbakker der. Veien langs elva er fin. Vel framme i Blaye konstaterer vi at det ikke regner. Hotellet fra 1999 fins ikke lenger, og huset der det lå er under ombygging. Rett rundt hjørnet ligger det en B&B som har ett ledig rom. Driveren er engelsk og deler villig ut restauranttipsene sine. ”Le petit port” lå i et blått hus, og hadde deilig fisk og ”il flottante”.

Dag 95: 23. august: Blaye – Hourtin: 66,7km

11 år seinere

Under frokosten delte vi bord med et eldre engelsk par. De var veldig søte, men da mannen sa til sin fru: ”This was a jolly good cup of tea.”, ble Roar så full av fnis at vi måtte unnskylde oss med at vi hadde en ferge å rekke, noe vi også hadde. Turen over til Medoc var litt mindre dramatisk og regnvåt enn i 1999, da himmelen bokstavelig talt var vidåpen. Det var fremdeles varmt, men litt mer skyet enn dagen før.

Chateau Lanessan (eller er det naboslottet?)

Medoc er ikke akkurat full av pittoreske steder. Vi dro rett til Chateau Lanessan, hvor det også tydelig gikk fram at slottet nå har høyere anseelse enn det hadde i 1999. Nå måtte omvisningen forhåndsbestilles og betales for. Men smake fikk vi, og kjøpt hadde vi nok også gjort om transporten hadde vært en annen. Av den veldige oppskrytte årgangen 2005, fikk vi bare smake Chateau Lachesnaye (lovende) som har blitt kjøpt opp siden sist vi var der. Lanessan smakte vi i 2001(utmerket). Chateau de Sainte- Gemme prøvde vi fra 1998 (over høgda).

I St. Julien smakte vi noen ukjente viner vi ikke likte, og i St.Estephe en vi likte.

Da var vi i grunnen ferdig med Medoc. Så etter St.Saurin satte vi kursen rett vestover og så sørover mot Hourtin. Veien til Hourtin gikk gjennom skogen, og var så rett at den gikk rett fram uten svinger eller kryssende veier i nesten syv kilometer. Da vi satt på bar midt i Hourtin og drakk en øl, begynte det å regne. Vi fikk bekreftet at Marit, Ingrid og Mona, som hadde meldt sin ankomst til Cap Ferret mandag, nå var kommet fram til campingen, Le Truc Vert. Egentlig hadde vi tenkt å rulle videre til en eller annen campingplass utenfor byen, men været fikk oss inn på byens hotell som hadde restaurant og serverte utmerket moules frites.

Dag 96: 24. august: Hourtin – Le Truc Vert: 83,3 km

Endelig hav igjen

Neste morgen var det fint vær igjen, og vi kjøpte inn mye god frokostmat og syklet ut til stranda ved Hourtin Plage. Der var det fine badeforhold, men vi måtte klatre over en ganske høy klitt for å komme ned på stranda. Uansett var det fint å bade i saltvann igjen.

Sykkelveien fra Hourtin Plage og sørover var ganske dårlig. Den gikk fra å være en fin to-felts asfaltert trase til å bli et ganske hullete og oppflekket smalt betongspor som var for smalt til trilla. Noen steder var det var sand. Vi sleit med å holde syklene på sporet, men hadde en velt hver. Trilla gikk rundt da Roar velta, og like etter oppdaget vi at det ene hjulet på trilla var punktert. Da var vi på vei tilbake til bilveien. Dekkene på trilla var nå blitt ganske slitt, og vi hadde allerede bestemt at de burde skiftes så snart vi fant nye.

Vi fulgte bilveien en stund videre. Lenger sør mot Lacanau-Oceán var sykkelveien av bedre kvalitet. Vi spiste en lett sandwich-lunsj der, og fortsatte sørover. Vi vurderte om vi skulle overnatte eller fortsette helt fram til Cap Ferret. Det førte til at vi studerte kartet litt nøyere, og fant navnet Le Truc Vert, omtrent en mil før Cap Ferret.  Vi fikk en bang anelse om at dette kanskje ikke var campingen på Cap Ferret – Det viste seg å stemme, for campingen på Cap Ferret fantes ikke lenger! Den utmerkete linken i bloggen vår er ikke til en campingplass på Cap Ferret, men altså til en som ligger åtte kilometer lenger nord! Dette ble litt flaut, men vi tråkket nå på for å komme fram. Det gjorde vi også i sjutida. De tre damene hadde etablert seg i nyinnkjøpt tremannstelt, leid sykkel og var allerede solbrent etter en varm dag på stranda. Le Truc Vert var egentlig en helt utmerket campingplass, når man ser bort fra at den passer beste for folk som har med seg kommunikasjonsmiddel, siden det ikke går buss dit. For oss var det bare å flytte rett inn på plassen til damene, hvor det var flatt, skygge og plass til ett telt til. Det var hyggelig med selskap av andre igjen. Middag spiste vi på campingens restaurant, hvor jeg prøvde meg på en hav-tallerken med blant annet to ulike typer havsnegler. Den minstetypen var den bestefaren min pleide å kalle for ”bubbelur”, små strandsnegler, der maten måtte pirkes ut med en knappenål.

Kari