Peyrepertuse

Dette skal handle om ferskenslang og ekstremklatring, fulgt av punktering, ødemark og varme kilder vi bare hørte om men ikke bada i.

Dag 86: 14. august: Céret – Maury: 72km

Ferskenslang

Vi kom oss fort og greit på veien lørdag morgen. For å slippe og dra tilbake den veien vi kom første gang vi kom til Céret sammen med Stein, fulgte vi en mindre vei langs vinmarkene parallelt med hovedveien i retning Perpignan. Vi tok av mot Vivre og Llauro. Veien svinget seg pent oppover mot Llauro, hvor vi kom innpå D615. Derfra fulgte vi samme veien som da vi kom, men fortsatte videre til Thuír. Der var det marked – som det er i Céret på lørdag formiddag -, men det var i ferd med å pakke sammen da vi rullet inn. Vi spiste lunsj på en katalansk restaurant like ved torget. Der hadde de katalansk blodpølse med stekte epler, så det ble liksom et siste farvel med Katalonia for denne turen.

Etter lunsj fulgte vi en mindre vei, D18, som gikk gjennom områder med fruktdyrking. Vi syntes at eplene hadde kommet veldig langt og blitt veldig røde, helt til vi gikk litt nærmere og så at det var fersken. Da var det vanskelig å la være og ta en prøvesmak. Frukt som er stjålet smaker best, det vet vi fra oppveksten.

Vi fulgte D18 videre forbi St. Felieu og Millas, videre inn i vinområdet som vi senere fant ut at heter Maury. Det produseres rødvin og dessertvin av høy kvalitet der, men den fikk vi ikke smakt. Da vi oppdaget det hadde produsentene stengt degustiations-sjappene.

Quéribus sett fra vinmarkene i Maury

Det som egentlig trakk oss til dette området ligger på fjelltopper: katarborger. Langs D18 mot Maury hadde vi hele tiden utsikten mot Chateau de Quéribus, som kom stadig nærmere. Litt folkeopplysning: Katarene var en religiøs sekt eller retning, som hellet mot den troen at alt materielt var djevelens verk. Det kan tenkes at begrepet ”kjetter” kommer av det man kalte katarene. Under inkvisisjonen søkte de tilflukt i uinntagelige borger høyt opp på fjelltopper. Den delen av Corbiéres vi skal sykle gjennom for å komme til Carcassonne, og Midi-kanalen har flere katarborger. Fjellene her er ikke så høye, men de er ville.

Vi var heldig og fant en campingplass like ved landsbyen Maury, stille og fredelig inntil vinmarkene. Den hadde alt unntatt restaurant, men det var det flere av inne i byen. Vi bestilte coq-au-vin, og var spent på om bordvinen også holdt høy kvalitet. Det gjorde den ikke.

Dag 87: 15. august: Maury – Rennes-les-Bains: 56,7km

Saint Louis’ trapp fra 1242

Viktigste post på dagsorden var å komme til Chateau de Peyrepertuse, som er mer storslått enn Quéribus. Første måtte vi følge veien opp i skaret over Maury, videre forbi veien opp til Quéribus. (Vi dropper den fordi veien opp dit har 15 % stigning, altså ikke noe for trille og full oppakning.) Da vi kom til Duilhac, landsbyen som ligger under fjellet med borgen, var vi heldigvis så lure at vi spiste en lett lunsj. Det var kanskje ikke så mange høydemeter som skulle klatres, men de var til gjengjeld veldig bratte. Det ble den tøffeste motbakken på hele turen så langt. Jeg måtte trille den siste bratteste biten, men Roar klarte å sykle trilla helt opp.

Fra parkeringsplassen var det selvfølgelig en sti videre opp til borgen, og en bratt steintrapp (godt brukt og glattslipt også, den var jo fra 1242). Peyrepertuse er restene av en svært gammel borg, den har kanskje vært der siden førkristentid, og før den ble skjulested for katarene var den under katalonsk herredømme. Det mest bemerkelsesverdige med borgen er beliggenheten og utsikten i alle retninger, og at de faktisk fikk til å bygge borger på slike steder.

På vei ned punkterte Roar. Det var helt udramatisk, og årsaken var at forhjulet ble så oppvarmet ved bremsinga at eikene brant hull i slangen. Det ble et rask slangeskift, så rullet vi videre. Nede i landsbyen var det for sent å få mat, så vi fortsatte D14 og tenkte at i neste landsby er det sikkert en snackbar – eller i neste? Men det var verken bar eller snack der. Det blåste fremdeles kraftig motvind, og terrenget var ganske bakkete, foruten å være ganske øde. Landsbyene var livløse. Vi drakk vann og spiste opp alle energibarene vi hadde kjøpt inn som nødproviant. Apropos øde, basert på erfaringer betyr øde områder i Europa uten nederlandske turister –

Pic de Bugarach – nesten Vesterålen

Alt dette til tross var dette en utrolig fin etappe. Det høyeste punktet etter Peyrepertuse lå på 680 moh. Landskapet var vilt og vakkert, veien hadde lite trafikk og midt i ruvet fjellet Pic de Bugarach på 1230m. Landskapet minnet faktisk litt om Vesterålen når man står med ryggen mot havet –

I Bugarach var det noen hjemme, der var det landsbyfest. De serverte ikke mat, men hadde øl i plastglass med sang og gitar attåt. Etterpå rullet vi nedover til  Rennes-les-Bains, hvor det til vår store overraskelse var en campingplass, to hoteller og en bed&breakfast. I tillegg hadde de en plass med restauranter og utescene. Vi sjekket inn på hotellet i hovedgata, som var gammelt, men hyggelig.

Rennes-les-Bains

Senere fikk vi vite at Rennes-les-Bains , som navnet kan tyde på, er en gammel kurbadby med varme kilder med vann som alltid holder 65 grader. Da venta vi alt på middagen, så det var for seint å tre i badetøyet. Det neste som skjedde på restauranten på plass var at det begynte å regne.

Kari