Etter en langspurt til kysten fortsetter et heseblesende løp mot sør og Stein og Mona i Céret. Les om rosa fugler og mengder av hvite hester, tilløp til håndgemeng på boule-banen, fylt blekksprut, nødhavn hos nudistene og camping cancan.

Fant’n

Dag 66: 25. juli: Maussane-les-Alpilles – St.Maries-de-la-Mare: 101,3km

Abbaye de Montmajour

Et eldre nederlandsk par vi møtte på campingen i Lambesc mente vi ikke måtte dra fra området uten en tur gjennom nasjonalparken Camargue sør for Arles. Det er et gigantisk våtmarkområde der man kan få se mengder av flamingo hvis man er heldig. Vi bestemte oss for å dra dit. På vei inn til Arles stoppet vi på Abbaye de Montmajour, et benediktinerkloster fra 1200-tallet. Det var digert, der det lå på en høyde like øst for byen. De svære rommene viste akkurat da en utstilling av moderne fotografikunst, som var veldig fin. Kontrasten mellom de gamle hvite steinveggene og fotokunst fra Photoshops tidsalder kunne vel ikke vært større. Klosteret står forresten på UNESCOs verdensarv liste, og har en kirkegård der gravene – eller rettere sagt kistene – er hugget ut i steinen.

Flamingo i kveldslys

Arles for øvrig var etter vår oppfatning for stort til å utforske på sykkel. Det ble derfor kun en lunsjstopp på en åpen plass sammen med mange andre turister. Etterpå tok vi strake veien ut og sørover og inn i Camargue. Det var vel verd et besøk, selv om det ble vel lang sykling til dels i motvind. På vei inn mot St.Maries-de-la-Mare fikk vi se en stor flokk flamingo samlet i en av de mange sjøene. Særlig flott er det når de letter og de rosa og svarte vingene er utspent. I vannet står de i det typiske flamingoposituret med hodet under vann. Camargue er forresten også kjent for oppdrett av hvite hester og svarte okser, de sistnevnte leveres gjerne til spanske tyrefekterarenaer. Da vi syklet inn i St.Maries-de-la-Mare var det en stor sammenstimling av folk der. Vi regnet med at det ikke var oss de ventet på, der vi syklet alene mellom rekkene av tilskuere. Så kommer det ryttere midt i mot, damer til hest i kostymer med en flokk hvite hester etter seg. (Vi får det så travelt med å få sykler og trille av veien og opp på fortauet at det ikke fins noe bilde av dette. Vi fant aldri ut hva dette var slags arrangement heller.)

Vi fant camping på den andre siden av byen. Den var kjempediger. Om kvelden var vi vitne til et av de mange tilbudene til campingturistene: line-dance for foreldre og barn, en slags ”hermegåsa” med to halvengasjerte instruktører, som viste bevegelsene. Det så ut som om foreldre og barn moret seg storlig.

Dag 67: 26. juli: St.Maries-de-la-Mare – Vic-la-Gardiol: 77,9km

Morrabad

Neste morgen oppdaget vi campingens virkelige pluss, det var direkte utgang til stranda, som var kjempefin. Det ble både morgenbad og morgenkaffe. Det var overraskende kaldt i vannet enda det var innenfor en bølgebryter. Carmague er et eldorado for hesteinteresserte, og det rykket litt i den gamle hestejenta med tanke på mulighet for ridetur i skumringen langs flamingodammene. Våtmarksområdet og vinområdene går i hverandre i den vestre delen av Camargue. På vei ut stoppet vi og smakte på en lokal rosévin, med det noe harry navnet Pink Flamingo. Den var faktisk veldig god.

Saltlasting ved Aigus Mortes

I byen med det litt skumle navnet Aigus Mortes spiste vi veldig god moules frites med litt rosevin til. Vi fortsetter videre nedover kysten, som består av saltdammer, strandresorter og ordentlige kystbyer om hverandre. Vinden har avtatt, uten at varmen har tiltatt. Vi vil gjerne komme fram til Céret denne uken, slik vi har antydet overfor vertskapet der. Vi velger en liten campingplass ved en liten by uten strandlinje, hvor det er rolig. Ja, bortsett fra noen uenigheter om poengberegningen etter campingens bouleturnering som nesten førte til håndgemeng.

Dag 68: 27. juli: Vic-la-Gardiol – La Grande Cosse: 96,8km

Mye styr på Le Grand Travers

Vi fortsatte videre strandnært til Sète, som er en ordentlig by. Der prøver vi lokale blekksprutspesialiteter, blant annet farsert blekksprut. Vi var enige i at blekksprut ikke skal fylles med kjøtt, selv om det sikkert har mettet fiskerne før i tida. Det er ganske varmt, og i Agde sitter vi lenge i skyggen på en bar, og fyller vannflaskene etterpå. Det blir en ganske lang og litt tung sykkeldag. Den ene strandbyen er den andre lik, og kysten er full at vannland og fornøyelsesparker og trafikk og støy. Vi følger sykkelvei mot Bezier, men det går galt når vi skal av den og krysse oss videre langs mindre veier. Vi tar feil vei, og må sykle tilbake et stykke. Tilbake på track igjen sliter vi med å finne et sted å overnatte. Det er gigantiske anlegg, beregnet på lengre ferieopphold, og de er ikke interessert i å ta imot to syklister og et fjelltelt i en natt. Til slutt kjører vi ut av stripa og inn i nasjonalparken like sørøst for Narbonne. Her er det bare våtmarksområder og vinmarker igjen, og det er blitt sent da vi endelig ser et skilt mot en campingplass.

Langt fra Ramton

Lettere desperate men med gryende håp følger vi skiltet og langt ute ytterst i sumpen ligger en svær campingplass, som viser seg å være en naturistcamping. Resepsjonen er stengt, men vi finner både en elegant bar og en restaurant der. Betjeningen en er velvillig og finner den ansvarlige og hun åpner resepsjonen så vi får sjekket inn. Hun reserverer også bord til oss på restauranten, og lover at vi vil rekke det før det stenger klokka ti. På plassen hun henviser bor det allerede to nederlendere. Så var det på`an igjen med ny runde tilbake til baren for å spørre etter damen. Denne gangen får vi slå opp teltet på en plass vi forteller henne at er ledig. Den viser seg å være et mygghull, men vi rekker restauranten som serverer deilig grillet blekksprut og lam. Vi synes at dagen har vært så tung at vi fortjener hver vår store is-anretning også. Kveldunderholdning fikk vi også med oss, en amerikansk duo som gjorde helt akseptable cover av musikk fra 70- og 80-tallet. Det var i det hele tatt ikke så mye som minnet om Ramton på denne campingen. Om det var mange nakne i restauranten og i baren? Nei, bare noen få. Derimot var det litt for mange mygg der også.

Dag 69: 28. juli: La Grande Cosse – Ste. Marie-la-Mar: 98,6km

Brakkvann ved Gruissan

Det hadde vært fristende å bli hos naturistene en dag ekstra, for campingen hadde egen strand. Men vi har nå Perpignan i sikte, og fortsetter nedover kysten utenfor Narbonne. Rundt Narbonne er det mange og fine sykkelveier langs saltbasseng og innsjøer (eller det er kanskje egentlig brakkvannssjøer for de har gjerne en forbindelse til havet). Gruissan er en hyggelig liten by mellom sjøene. Vi følger en grusvei langs kanalen som går fra Narbonne og ut til Port Novelle. Port Novelle har stor aktiv havn, og god sjømat. Videre nedover kysten har vi en hyggelig stopp i Laucate, som har et fredelig torg med mange skyggefulle uteserveringer. Resten av kysten har mye av det samme som vi har mislikt tidligere på turen: enorme overutbygde resort-områder.

Det er for langt igjen til Céret, så vi camper i Ste.Marie øst for Perpignan. Det er ikke ved stranda, men inne i skogen utenfor landsbyen. Også her er det overraskende god katalansk mat i restauranten, og så starter det som sikkert er ukas høydepunkt: cabaret med can-can-dans. Den lille (sikkert lokale) dansetroppen må ha brukt mange penger – eller mange timer – på kostymene sine.  Det er kanskje ikke all verden til kvalitet på dansenummerne, men det er spektakulært og publikum er fornøyd. Uheldigvis satte cabareten oss i en tilstand av lettere sjokk som gjorde at begivenheten ikke ble fotografisk dokumentert.

Dag 70: 29. juli: Ste.Marie-la-Mar – Céret: 63,5km

Snart framme

Vi regnet med at de siste kilometerne til ret skulle være grei skuring, det skulle gå sykkelvei fra Ste.Marie til sentrum av Perpignan. Fra jernbanestasjonen i Perpignan skulle det gå sykkelvei til Llupia. Stein skulle sykle oss i møte fra Céret. Inn til Perpignan gikk det relativt greit. Vi fant jernbanestasjonen og bak stasjonen begynte sykkelveien slik den skulle. Men etter noen hundre meter var den søkk borte. Etter noen forsøk ga vi opp og valgte en vei. Det ble veldig feil. Etter å ha sykle på flere mer og mer trafikkerte veier rundt sentrum og til slutt på noe som grensa til motorvei, klarte vi til slutt å finne både sykkelveien og Stein utenfor Canohé. Veien videre til Céret var både fin og lettsyklet, og vi kom fram tidlig på ettermiddagen.

Kari