En lat dag

Vi tilbrakte to helt sykkelfrie dager blant nordmenn og oransje vin hos Stein og Mona i Céret. Vi fikk gjort mye nyttig, vaska klær, overhalt sykler og nyttigst av alt: slappa av og sett andre enn hverandre. Dessuten sørga en rekke strålende restauranter for at vi fikk litt kjøtt på beina igjen. Stor takk til vertskapet som sørga for at oppholdet ble de hyggeligste dagene vi har hatt til nå på turen.

Dag 71-72: 30.-31. juli: Opphold i Céret: 0km

Under platanene

Det var deilig å være i hus, og vite at vi skulle være det noen dager. Det første vi gjorde var å få syklene av gårde til den lokale sykkelekspertisen. De hadde ikke mye kapasitet fordi det var ferietid, men de lovet å ta det de viktigste og det de hadde deler til å utbedre til dagen etter, med prioritet på skifte av dekk.( Trilla kjøpte vi nye dekk til, og Roar tok det skiftet selv.) Det var godt vi hadde med Stein som tolk og kjentmann i butikken, ellers ville vi nok slitt både med språket og med å få dem til å ta jobben.

Céret er en hyggelig by, og det er lett å skjønne valget av byen som feriested. Den ligger i Katalonia, nært til fjell og hav, og byen er passe stor til å være by og passe liten til å bli godt kjent i. Og den har hyggelige plasser med gammel bebyggelse rundt og platanlønnetrær som gir skygge over. Picasso og mange andre franske kunstnere har vært der, og mange av deres bilder fra Céret henger i museet for moderne kunst. Det er faktisk en hel del nordmenn som har hus i Céret, men få som bor der hele året.

Kleshandel

Stein og Mona kjøpte hus her for to-tre år siden, og de kjente et par andre med hus her fra før. Huset ligger i et helt vanlig og fredelig boligområde litt sør for sentrum. Det har patio med stor palme foran og hage bak, steder for lesing og et glass i både sol og skygge. Sol hadde det vært mye av tidligere i sommer, og de to dagene vi var det var det to tilløp til skogbrann like ved byen. På fredag ettermiddag gikk helikopter i skyttelfart rett over huset fra elva med vann til brannstedet. Det var litt skummelt, men det ble heldigvis slukket før det utviklet seg til virkelig alvorlig.

Som nevnt er restauranttilbudet i byen utmerket, og vi fikk smakt både mat fra havet, katalanske spesialiteter og rosévin fra området. Etter middag ble det gjerne en tur og et glass på en plass, der det gjerne dukket opp andre nordmenn. Verden kan av og til være liten, og der var det jammen en datter av en hyttenabo fra Ormefjorden – Det var nok å prate om hjemme under palmen etter stengetid også.

Markedsdag

Tre på tur ved to av dem

Roar og jeg fikk gått på museet og sett sommerens utstilling, som var Pincemin. De store nonfigurative bildene hans var kjedelige, men de små med dyr og installasjonene av rivingsbord som var saget til likte jeg godt. Jeg fikk kjøpt et gå-ut-antrekk og en sarong til strandbruk. På lørdag var det marked i byen, og om ettermiddagen gikk Stein, Roar og jeg en tur opp i høyden over Céret og så på utsikten.

Vi hadde bestemt oss for å dra videre en runde over Pyrénéene og inn i Spania, for å se mer av Katalonia på spansk side. Det rause vertskapet var villige til å låne bort huset sitt når vi kom tilbake til Frankrike, så da vi dro søndag morgen hadde vi med oss nøkkel.

Vi takker pent for oppholdet i paradiset, og håper at vi en gang kan gjengjelde gjestfriheten med hjemmelaget og selvfanget fiskemat på Nordmøre.

Kari

Takk til vertskapet