Dette kommer til å handle mest om øl siden den nederlandske maten ikke er stort å skrive hjem om. Med to unntak var den grei nok, verken mer eller mindre. Unntaka er røkt ål som vi til slutt fant på slutten av Nederland etter først å ha leita både i Danmark og Tyskland, og smørbrøda på Eetkafe deRoot. Ølet derimot er verdt litt oppmerksomhet, landet kan by på både det desidert verste (verre en Carlsberg på danskebåtglass) og noe av det beste vi har blitt servert på reisa. I tillegg var vi på ølmuseum.

Interiør fra det nasjonale bryggerimuseet i Alkmaar

Nederlandsk øl har alltid vært helt på det jevne, svært lett pilsner brygga på litt av hvert. Når du kommer til Nederland fra Tyskland, er den fremste kvaliteten med ølet at det blir tappa rett opp før det dras tjukt skum på toppen som skjæres jamt med glasset med en kniv eller skumspade. Slettest av den nederlandske pilsen trudde jeg var Amstel. Nå veit jeg at det er Hertog Jan, et øl som sikkert alltid har vært der, men som nå synes å spre seg over landet (nederlendere er rare). Mest aromatisk har kanskje Grolsch vært uten at det sier stort.

Skummkoppe på Eetkafe deRoot

I løpet av nederlandsoppholdet lærte vi at landet har mer å by på enn bare lett glemt pilsner. Ved et uhell kom jeg til å bestille et mørkt lilla bær-øl som var helt på høyde med det verste naboen Belgia har å by på. Ved et lykketreff satte vi oss på Eetkafe deRoot i Cocksdorp på øya Texel. I tillegg til å servere bikkjer vann, andre gjester enorme eplekaker og oss fantastiske smørbrød, kunne stedet by på et rikt utvalg av øl på fat fra øyas relativt nystarta bryggeri. Vi valgte det ufiltrerte hveteølet Skuumkoppe, et lykketreff fordi det var vanvittig godt, et uhell fordi det ølet fant vi igjen over alt på øya og mange steder seinere i Nederland. De andre øla så vi aldri mer og fikk derfor ikke prøvd.

– men her var det stengt…

Trigga av det gode ølet leita vi øya rundt til vi fant bryggeriet Texelse Bierbrouwerij i byen Oudeschild langt ned på øyas sørkyst. Bryggeriet er åpent for omvisning og smaking på lørdager, vi var der søndag… Vi fikk i det minste fotografert herligheta og lest oss fram til at bryggeriet ble starta i 1999 og baserer produksjonen på malt av korn dyrka på øya. Utafra så bryggeriet ut til å være i største laget til å kunne kalles håndbryggeri. Men sjøl om det så vidt kan kalles industriell produksjon, så har vi nok enda en gang falt for et litt høyere prisa snobbeøl.

Tongerlo – en skinnhellig belgier

I Alkmaar besøkte vi det nasjonale ølmuseet. Kvelden vi kom til byen var museet stengt, men smakelokalet i kjelleren var åpent. Det var et regulært skjenkested som serverte utmerket øl, det meste og beste av det var ironisk nok ikke fra Nederland. Vi valgte belgiske Tongerlo, en mørk og relativt alkoholsvak trapister som fortsatt er en av turens høydepunkter.

Dagen etter åpna museet etter litt venting. Deler av ventetida brukte jeg på et glass Wieckse Witte, et annet helt kurant ufiltrert hveteøl som brygges av Heineken, før jeg gjorde den ulykksalige bestillinga av Wieckse Rosé, det før omtalte rødbrus-ølet . Det var et flott sted, mer grundig enn populariserende kanskje, men det var godt å se at kunnskap og dingser som har blitt borte i Norge fortsatt tas vare på og formidles andre steder. Mest pris satte vi på et gammelt restaurantinteriør og en gammel bryggerimester. Mester’n og undertegnede mimra om stående portertanker med kullsyretrykk, diskuterte og forkasta automatisk rensing, var uenig om behovet for kjøling av tårn og slangestrekk på under-disk-anlegg (det er tydeligvis vanlig å kjøre ølet gjennom coil uten å sirkulere vannet), fant hverandre i begeistringa for industrielt framstilt øl og ble dypt uenige når mester’n hevda at lys, lett nederlandsk pilsner var det eneste saliggjørende og tørsteslukkende.

Har du god tid i Nederland, så dra på museumsbesøk i Alkmaar. Har du dårlig tid så holder det med en tur på Eetkafe deRoot (forutsatt at du alt har fått med deg ålen).

Roar