Med stoppe-tabletter og OK fra fastlegen i Norge var vi i gang igjen. Det var Pyreneene som sto for tur. Riktignok den sørligste og laveste delen, men likevel Pyreneene. Vi kom over og skulle videre, men i løpet av den andre dagen ble det klart at vi måtte avbryte. Sykdom i familien gjorde at vi bestemte oss for å gi opp resten av turen.

10. Mandag 18.9: Roses – Port-Vendres: 51km

Vi var på veien før kl. 9, etter en lett frokost, fransk stil – best å venne seg til det – med te – tar ingen sjanser så tidlig på dagen. Første etappe var en lang rett strekning langs GI-610, som senere ble C-252. Etter en kort stund var vi inne i vinområdet, og passerte blant annet Espelt, som har en rødvin som vi har kjøpt på polet og drukket flere ganger. Garriguella er en vinby vi nok allerede har smakt vinen fra på denne turen. Vi gjør ikke noe forsøk på å stoppe, siden smaking nok bør vente til vi har kommet oss over fjellet.

Etter hvert begynner det å gå oppover, og i den siste landsbyen før fjellet, Espolla, tenker vi at det er greit å få noe å drikke, og påfyll i sykkelflaskene. Vi finner landsbyens bar, men der står det en lapp om at den er stengt til klokka 11. Det er om et kvarter, og vi trenger vann, så vi venter. Etter hvert kommer et par landsbyboere, som også venter. Kvart over har det fremdeles ikke dukket opp noen og åpnet baren, og de to andre har gitt opp. Butikken er også stengt, men så er det mandag, da.

Så vi må heller spare på vannet og ta fjellet som det kommer. Det klatrer veldig pent. Vi følger en elvedal, og veien går både opp og ned, men stiger sakte. Det er en merket sykkelvei, av god kvalitet, med litt biltrafikk. Carretera del Coll de Banyuls når Coll de Banyuls ved 355 moh. Der er grensa mot Frankrike, og der er det absolutt ikke en liten bar – Men det blåser kraftig, og veien kaster seg nedover svært bratt. Jaggu bra vi ikke sykla motsatt vei!

Vi er åpenbart inne i vinområdet Banyuls, for det er stupbratte vinmarker. Veien går først bratt nedover, så følger det en ny elvedal ut mot havet og Banyuls-sur-Mer. Elva er helt tørr, men det kan hende den har vært ganske stor. Her er det ingen vingårder som ser ut til å være åpne for smaking.

Vi tenker egentlig mest på kaldt vann, så vi sykler helt ned til en plass med utsyn mot havet. Der kommer vi ti minutter for sent til lunsj, og får ikke sette oss ned på noen lunsjrestaurant. Klokka er ti over halv to.

Frankrike ønsker oss ikke hjertelig velkommen. Men på cafeen ved siden av har de tapas (!) og et godt øl som heter Mil.lenari, det er lokalt og fra Perpignan-området. Vi drikker mye vann i tillegg, og fyller sykkelflaskene. Vi bestemmer oss for å sykle litt videre.

Veien videre er på svært trafikkerte D914 og starter med en motbakke, så bærer det nedover, og så er det en ny motbakke. I bunnen av neste nedover er Port-Vendres, så vi tenker at det var nok klatring for i dag, og vil sjekket overnattingsmuligheter. Klokka fire er vi innkvartert på «hotellet på kaia». Syklene må bæres opp til verandaen i andre etasje, mens vi får rom med utsikt over havna i første.

God innsats første dag etter rekonvalesens, synes vi begge. Om kvelden spiser vi deilig lokal dorade med ris og grønnsaker, og drister oss til en liten flaske med rosevin fra Collioure. Før middag prøvde jeg meg på en smaktesting av en lokal hvitvin. Den var absolutt ikke god! Det var litt dumt at vi ikke fikk stoppet og smakt i Emporda.

11.Tirsdag 19.9: Port-Vendres -Rivsaltes: 49,2km

Vi fikk en god natt søvn, selv om senga var ganske hard, og frokosten var på fransk vis med cafe au leit og croissanter på en fortauscafe. Det var passe varmt, og vi var snart på vei D114 mot Collioure.

Vi måtte se igjen sentrum med borgen der vi hadde tatt bilder i 2010. Og jammen sto ikke rammen der ennå, så vi fikk tatt et «tretten år etter»-bilde. Ellers var det mye folk og mye trafikk. Naviki ville ha oss opp en mindre vei ut av byen som var en ganske lang oppoverbakke forbi et idrettsanlegg, men det ble også dagens siste.

Videre prøvde vi å finne en strandnær vei mot Argeles-sur-Mer, men måtte gi opp da den ble til en bratt steinete sti. Da ble det heller D114 videre til Port-de-Argeles, og et fint bad på stranda like etter havna. Der var strand lett tilgjengelig med sykkelstativ og hadde grov sand og var slett ikke langgrunn. Roar sin sykkel har blitt stadig vrangere å få parkert etter at støtta brakk.

Videre fulgte vi merket sykkelvei langs stranda, og sykkelfelt langs D81 over elva Tech, og mindre veier gjennom mindre landsbyer og langs jorder. I Alenya spiste vi lunsj med grillspyd og godt tilbehør. Roar er nesten i ferd med å begynne å like fransk øl –

Siden vi denne gangen har Naviki som kan hjelpe oss gjennom Perpignan, slapp vi å sette livet til ved å sykle firefeltsveier for å komme ut av byen. Hun fant til og med en liten sykkelbutikk, der vi kunne kjøpe nye sykkelslanger. Men ny støtte til Roar sin sykkel hadde de ikke.

Mål for dagen var Rivsaltes, der vi ville smake lokal vin. Vi har en eridring fra 2010 om at vi drakk en fantastisk rosevin derfra i Ceret. Vi stoppet først på en fin og rolig plass og drakk øl og vann på en nabolagskafe.

Etterpå dro vi til Domaine Boudau, som lå sentralt i byen. Der gjorde vi den feilen å gå rett på rødvinene, fordi vi tenkte at en rødvin ville være fin å ha i trilla. Dermed gikk vi glipp av både hvitt og rose, som selvfølgelig må smakes før rødvin. Vi kjøpte en blandingsvin som var kalt Tradicione, men den vi egentlig ville valgt var en en-druevin på mourvedre. Flaska hadde en fasong som ikke passet i vinfutteralen. Vi lærte der og da at mourvedre er den samme drua som den som heter monastrell i Spania. Damen kunne fortelle at det hadde vært noen norske vinimportører innom og handlet nylig. Så kanskje den blir å finne på polet?

Vi overnattet på en gammelt og hyggelig hotell i sentrum, like bak en 1200-tallskirke. Hotellet het det samme som kirken, La Tour de L´Horloge. Kirkeklokkene ringte omtrent hvert kvarter, men ikke om natta. Rivsaltes var en veldig fin by, men den hadde ikke mange restauranter som var åpne. Heldigvis fant vi en til slutt, og det ble chevresalat og et godt glass rødvin om kvelden. Dessverre så jeg altfor sent at de serverte snegler som forrett.

12. Onsdag 20.9: Rivsaltes – Narbonne: 69,8km

Hotellet serverte frokost ute i patioen med rikelig med kaffe. Senga var hard her også, så sykkelkroppen var lemster. Vi hadde bestemt oss for å sykle videre til Narbonne, men avslutte der og ta toget til Nice for å fly hjem.

Den siste dagen skulle likevel vise seg å bli turens lengste, og by på mye vær og mye føre. Ruta brakte oss langs jernbanelinja og på D6009 ut til saltbassengene som skiller vinmarkene fra havet. Vi stoppet i Fitou, og smakte noen viner, hvitt og rose denne gangen, men fant ikke noe vi ville kjøpe. Det er kun rødvin som selges under appelasjonen Fitou, hvitt og rose er Cote de Corbieres.

Etter Fitou begynte det å regne. Vi fulgte ruta vår som svinget utover mot saltbassenget Etang de Leucate. I 2020 syklet vi på utsiden av bassenget. Det regnet ganske mye, men det var snart lunsj og vi stoppet på det første mulige spisestedet. Det var en hyggelig liten plass med noen få bord, drevet av en portugiser. Han hadde SuperBock og hovedretten var blekksprut. Vel, siden vi skulle hjem likevel, tok vi sjansen på grillet blekksprut. Det hølja ned utenfor.

Etterpå regnet det etter hvert litt mindre. Men ruta vår gikk på merket sykkelvei på utsiden av Etang de la Palme, og den var, for å si det mildt, kraftig oversvømmet. Vi var lettet da vi kunne følge grusveien langs jernbanelinja langs vannet. Vi ga opp å følge sykkelveien videre etter Port-la-Nouvelle, og tutlet oss tilbake på trygg grunn på asfalterte veier.

Veien videre til Narbonne gikk for det meste greit og fast underlag, med unntak av et feilskjær på en snarvei der underlaget viste seg å være riktig seig leire som festet seg på dekkene og inni skjermene.

Vi hadde booket hotell i samme gata som jernbanestasjonen i Narbonne, siden toget til Marseilles gikk 08.01 torsdag morgen. Likevel fikk vi en hyggelig kveld på et funn av en tyrkisk grillrestaurant med meze og ost til rosevinen.

13. Torsdag 21.9: Nice – Nice, Cotes-d´Azur flyplass: 6,8km

Etter å ha tatt regiontog til Marseille og bytta litt strabasiøst til lokaltog til Nice, gjensto det bare å sykle litt.

Turen fra jernbanestasjonen i Nice til flyplassen knappe syv kilometer lenger ned langs kysten er sykkelmessige «a piece of cake»: merket sykkelvei hele veien, det meste i separat trase langs strandpromenaden. Ren transport. Med andre ord: ingen grunn til å bruke annen transport hvis du har fly fra Nice. Selv om toget fra Marseille stopper på flyplassen.

Kari