Gode tabber kan ikke gjentas for ofte. Derfor dro vi til Cadaques i år også og måtte fortsatt returnere med uforrettet sak.

4. tirsdag 12.9: Pola Giverola Camp – Sant Feliu de Guixols – Palamos: 33,9km

Det kom noen forsiktige drypp om morgenen, men det kan knapt nok kalles væromslag. At høyresida hadde vunnet valget i Oslo, bidro ikke akkurat til hjemlengsel, heller. Alt var riktig fint helt til vi skulle svinge ut på veien fra resepsjonen. Mens jeg sjekket kartet med solbrillene på, kjørte jeg ned i en sprekk i et rist som krysset veien. Det sa puff i bakdekket mitt, og jeg trodde at nå er sikkert dekket ødelagt. Det var det heldigvis ikke, men grundig punktert. Slangen ble skiftet, og det ble ikke gjort forsøk på å finne hull og lappe.

GI-682 videre var svingete, det svinget ut og inn av kløfter tilsvarende den campingen lå i. Det gikk an å kjøre ned for å bade, men det gjorde vi ikke. Kystlandskapet er vildt og klippete, og det er flott utsikt både østover og vestover. En tung og kupert etappe, men også fin.

San Feliu de Guixols var en ganske stor badeby. Vi gjorde ikke noe forsøk på å bade, men satte oss heller i skyggen utenfor en fin gammel bar. Badet kom i neste bukt, Platja de Santa Pol. Der fikk vi både bada og spist lunsj. Roar fikk endelig sardiner, og jeg spist grillet blekksprut. Vi kunne sykle mindre veier og så C-253 videre til Palamos. Fra San Feliu var det betraktelig mer lettsyklet. Fra Torre Valentina kunne vi følge strandpromenaden inn til Palamos, og var framme tidlig på ettermiddagen.

Vi hadde sjekket hotellmuligheter i Palamos, og var veldig fornøyd med valget av Hotel Marina like ved fiskebåthavna. De ansatte fikk stuet inn noen sykler på personalrommet, men de tok det ganske pent. Heisen opp til 4. etasje var uansett for trang. Vi fikk god tid til å sende avgårde bloggen, og å slappe av om ettermiddagen.

Om kvelden gikk vi en tur i fiskebåthavna, som hadde en stor flåte med fiskebåter av alle størrelser. Turen endte i en tapasbar, La Pulperia de Palamos, der vi fikk bord på plassen utenfor. Etterhvert strømmet det på med folk, og det var folk som sto i kø og ventet på bord. Maten var så god at vi nærmest spiste oss sultne. Vi prøvde croquetas de chiperones, som var med blekksprutblekk. Litt rart, men godt.

5. onsdag 13.9: Palamos – Aiguablava – Camping Las Dunas: 60km

Det fulgte frokost med det utmerkete hotellet, og det ville vise seg at det var fint at vi fikk spist godt for dette kom til å bli en slitsom dag. Rett på utsiden av byen fant vi en fin sykkelvei som var en via verde, eller vias verdes på catalansk, som gikk helt til Palafrugell. Som alle slike toglinjer omgjort til sykkelveier var den veldig lett å sykle.

Etter Palafrugell fulgte vi fremdeles merkete sykkelveier, blant annet et stykke av Eurovelo 8. Merkingen av den er jo litt ymse, og dukker opp av og til, så hvor lenge vi var på den, vites ikke. Det var en ganske bratt vei ned, delvis på grus i en renne i landskapet. Etterhvert bratt ned til Tamarui, hvor stranda lå i en rolig bukt med deilig badevann. Her var det lite kommers og få folk.

Det var for tidlig for både mat og drikke, derfor tenkte vi at det kunne bli i Aiguablava, neste badeby. Det var en drøy klatring opp gjennom et fancy boligområde, før vi ble kastet utfor bakke ned til Aiguablava, der vi endte i et stupbratt bakke ned til stranda.

Der skulle det i følge Naviki være mulig å sykle strandnært et stykke før vi skulle opp igjen langs en større vei. Det stemte nok ikke. Det ble å dra sykkelen opp fra stranda – uten å få satt seg ned noen steder – altfor bratt og trangt. Så måtte vi ta GIP-6532 opp igjen. Det er ikke det at den veien var så bratt og vanskelig, men det var veldig varmt og mye trafikk. Så er det den følelsen av å ha blitt lurt.

Stemningen er dårlig, men vi kommer oss greit opp. Vel oppe får vi fylt flaskene med vann, og fortsetter videre på Navikis rute. Om det er den opprinnelige eller en hun har laget da vi ikke brukte den opprinnelige, er ikke godt å vite. Men vi havnet inni en skog, på en sti som til tider var så dårlig at trille og sykler måtte leies ned og dyttes opp.

Lettelsen er stor når vi endelig er ute på GI-653. Første mulighet for lunsj er i Regencos, en liten landsby som har hotell med mange stjerner og en restaurant som virker vel fancy. Men akkurat det blåser vi i. Der blir det paella med fisk og skalldyr og øl. Alt er selvfølgelig helt utmerket.

Nå vil vi ikke mer sykling i ødemarka. Så vi velger å ta en short-cut via C-31 mot Torroella de Montgri. Der møter vi vårt gamle spor fra 2010. Dvs. der bommer vi en smule og velger en sykkelvei i feil retning. Men feilen oppdages og rettes, og så loses vi trygt videre av Navikis rute mot L´Escala.

Litt senere sykler vi gjennom turens første vinmark og ting begynner på nytt å bli som de skal være. Videre nordover følger vi våre spor fra 2010, men velger en campingsplass før Sant Pere Pescador. Den er stor, men billig i september, da. Vi havner langt fra stranda, men stille og rolig og ganske nært restauranten. Vi klarer en fiskemiddag til etter den tunge dagen. Veldig god stekt fisk med lettkokte grønnsaker og vin fra Emporda.

6. Torsdag 14.9: Camping Las Dunas – Cadaques: 37km

Vi sov greit, men våknet da det holdt på å lysne av noe som hørtes ut som en drone. Vi var ikke ute og sjekket hva det var, men antar at det kan ha vært en innretning som gjødslet på andre siden av veien for campingen. Det luktet i hvert fall gjødsel da vi dro. Mens vi lå der og tenkte, fant vi ut at det var ganske langt ned til stranda for et morgenbad. Dermed ble det kaffe mens kondensen på ytterduken tørket.

Det ble kaffe og energibar til frokost før vi fortsatte mot Sant Pere Pescador og Roses. Vi fulgte Navikis rute som tok oss på mindre veier langs våtmark- og kanalområdet Aiguamolls de l´Emporda. I Santa Margarida stoppet vi lenge for spiste en langsom sen frokost/tidlig lunsj med bocadillas i en bar.

Etterpå var vi straks i gang med klatringen opp og mot Sa Perafita. Høyeste punkt på traseen er nok ikke mer enn 300m, men som i 2020 var det svært varmt og mye trafikk oppover. Jeg måtte trille en del denne gangen også, men så er jeg jo 13 år eldre, da. Oppe er det en fantastisk utsikt både mot toppen El Peni (607 moh) i sør og kysten nordover mot Frankrike.

Vi var nede i Cadaques i totida, og Hostal Marina helt nede ved stranda var klar til å sjekke oss inn. Damen i resepsjonen så litt sur ut da syklene skulle innendørs, men fant plass på bagasjeoppbevarings-rommet. Rommet hadde ikke utsikt noen veier, men var svært fredelig.

Selv om vi ikke har billetter til Dalis Hus, gikk vi en tur til Portlligat. Det var to hotell der, som jeg ikke kan huske at var der i 2010, ellers var strandbaren den samme blå og hvitstripete fra den gangen. Vi badet der, og det var langgrunt og varmt i lagunen mellom holmene.

Siden værmeldingen (Yr, ikke spanske El Tiempo) lover regn lørdag kveld, og Hostal Marina ikke har ledige rom neste natt, bestemmer vi oss for å fortsette på ruta vår over fjellet mot Banyules neste dag. Vi bestiller rom på et hotell langs veien ned mot Roses, og satser på en kort sykling fredag og evt sen start lørdag. Da unngår vi regnet, hvis det er noe hold i den værmeldinga. Yr sier styrtregn om natta.

Vi avslutter dagen med middag på en restaurant langs strandpromenaden med fideo, som er tilsvarende som paella, bare med pasta i stedenfor ris. Det smakte bra, og etterpå er det greit å krabbe under lakenet i et temperert rom.

7. Fredag 15.9: Cadaques – Mas Palou: 13,9km

Godt å våkne restituert. Vi pakker og så tar vi et bad på nærmeste strand. Det blåser pålandsvind, og vannet kjennes betraktelig kjøligere enn i Badalona. Det blir utsjekking mellom cafe con leche og bocadilla, før det bærer oppover den veien vi kom inn.

Det er varmt, mye trafikk og ingen steder med skygge å stoppe. Jeg kjenner meg godt hvilt, og kan sykle hele veien opp. Det eneste dramatiske som hender på vei ned, er at en motorsykkel velter i en sving bak oss. Det gikk nok bra med føreren for han kommer forbi senere, men saktere nå.

Nok en gang framme før klokka er tre. Veldig hyggelig plass. Denne gangen får syklene stå i spa-avdelingen, som er stengt fordi det er vannmangel etter tre måneder uten regn. Hvis ikke dette regnet kommer i natt, føler jeg meg litt snytt. Men det er nok andre her som ber litt høyere om regn.

Kari