Gaum i Monaco

Begeistringa over saltvannet er i ferd med å komme i skyggen av alt gaumet, og verre skal det bli helt til vi ved en tilfeldighet kommer bort fra det.

Dag 59: 18 .juli: Riva Ligure – Vallecrosia: 28,8km

Kongen og dronninga av campingplassen

Etter å ha spist en lett frokost i hagen var vi på veien igjen i retning San Remo. I Arma di Taggia stoppet vi, trillet gjennom søndagsmarkedet og tok en ny runde morgenkaffe sammen med alle de andre som gjorde det samme. San Remo syklet vi raskt gjennom, men stoppet lenge og hang i skyggen i Ospedaletti og Bordighera. Det var nå bare noen ganske få kilometer igjen til grensa, og da bestemte vi oss for å sjekke om campingplassen i Vallecrosia, ved stranda utenfor Bordighera hadde chalet (campinghytte). De hadde en campingvogn til leie for en billig penge. Vi flyttet inn, og fant ut at bruk av vaskemaskin var inkludert i leie. Klestørken var det lite å si på, og om ettermiddagen ble det bading på sandfri strand. Restauranten over gata for campingen hadde bord på verandaen mot havet. Vi satt der helt til det ble mørkt og så de siste kveldsbaderne nyte at det endelig var blitt svalt på stranda. Fisk og husets vin var upåklagelig. Etterpå satt vi utenfor vogna og blogga og drakk vin.

Dag 60:19. juli: Vallecrosia – Vallon des Vaux: 66,6km

Fy faen

Dagen etter våkna jeg litt kvalm og uggen, men nå syntes vi at vi måtte videre. Vi stoppet og spiste frokost i Ventimiglia, så var det franskegrensa og Menton neste. Det føltes usannsynlig hett, men en enkel snackbar i utkanten av stranda i Menton var en oase. Å stoppe og bade var utelukket, på stranda fins ingen skygge. Vi klatret greit opp gjennom kakseområdet Cap Martin, og snart var vi i Monaco. For et sted! Det er så trangt at det kun er plass til veldig høye hus og veier. Her skal det visstnok bo 20 000 mennesker langs en kyststripe som jeg utifra kartet vil anslå til å være halvannen kilometer lang og i tillegg stupbratt. Det er vel sannsynlig at bare en brøkdel av dem som bor der faktisk oppholder seg der – (Kanskje disse skatteflyktningene burde ha delt på leilighetene. ) Vi ville gjerne raskest mulig gjennom dette trafikkaoset av et unødvendig fyrstedømme, men politimannen som prøvde å dirigere trafikken rundt et veiarbeid syntes ikke det gikk fort nok. Den veien vi ville ta var visstnok bare for monegasser, og han frøysa oss ut på den mest trafikkerte veien, som heldigvis gikk inn i Frankrike igjen. Videre til Nice gikk det bare greit, og etter hvert sto vi på en stor luftig plass med god skygge. Der var det en bar som hadde ferskpressa juice og en hyggelig servitør vi kunne guide oss i retning bokhandelen, så vi fikk kjøpt kart. Jeg fastslo at kvalmen og den litt ugne magen sikkert skyldtes for mye vin under blogginga i går, stemninga var stigende, og vi var glad for at vi kom hele gjennom Monaco.

Gaum før Nice

Ut fra Nice gikk det sykkelvei ved siden av veien sørover kysten, og vi var i godt sig mot Antibes. Like ved Cros-de-Cagnes var det på tide å tenke på overnatting, og vi fulgte skiltene mot camping fra sykkelveien. Frustrerende nok bar det tilbake i retning Nice igjen langs D6007 til Cagnes-sur-Mer. Vi forbannet skilting som ikke viser hvor langt det er til campingen. Fra Cagnes bærer det innover i bunnen av en fredelig dal. Etter noen kilometer ligger helt riktig tre campingplasser. Den tredje har plass til et telt, og for øvrig butikk og restaurant. Etter en hel dag langs litt for store støyende veier i steikende sol er alt rolig og svalt i den fine kvelden. Vi begynner å revurdere planen om å følge Cote-D`Azur sørover.

Kari