Hytte nr. 6 er den andre fra høyre, lyseblå.

Nå sitter vi i hytte nummer 6 utafor Edam og drikker rødvin innkjøpt tidligere i dag for å ha en gang vi fikk bruk for den, knasker nøtter, har spist edamer og er ferdig med kaffe og jonge jenever. Klær og sko tørker langsomt, men tørker siden vi fikk overtalt verten til å fyre opp parafinvarmen i hytta. I morra skal vi først gjøre Edam, så Volendam før turen går til Amsterdam og stamhotelet Wiechmann. Det er i morra, nå et tilbakeblikk på Frysland og Nord Holland så langt.

Dag 14: Leer – Uithuizen, NL: 91,8km

To på tur har kommet til Nederland

De første tre milene etter grensa var slitsomme i sterk motvind. Dette til tross for at det var en dag med strålende sol fra skyfri himmel. Sykkelkartene for Nederland er ikke like detaljerte som de tyske, men har vært greie å følge. ”Nord-See cycle route” heter nå LF10, ”Wadden see rute”. Vi sykler den i retning B- det står nok for motvindretninga. Kjekt med retningsangivelse, slik at man ikke kan komme til å tulle med retningen når man sikksakker seg gjennom mellomstore byer. Vi befinner oss nå på den hollandske siden av elva Ems, på vei nordvest over. Planen er å ta båten til en eller flere av de frisiske øyene. For å komme dit det går båt er nordvestover mot vinden nødvendig. Som i Tyskland er folk veldig hyggelige og hjelpsomme, og blir du stående og se deg rundt litt lenge i et kryss kommer det raskt en person og vil hjelpe deg å finne fram. Det var slik vi fant campingplassen i dag, en såkalt ”natur-camping”. Dette er litt mindre og svært lite kommerse plasser, gjerne i tilknytning til en gård, men med dusj og wc. Første utfordring i morgen blir å orientere seg tilbake på sykkelruta.

Dag 15: Uithuizen – Saint Annaparachie: 114,9km (!)

Det første vi faktisk gjorde var å finne en butikk som solgte gass til kokeapparatet. Det fant vi på hagesenteret, med hjelp fra betjeningen på bensinstasjonen. En digresjon: det er ikke sant at alle i Holland snakker godt engelsk, vi møter mange som ikke snakker engelsk i det hele tatt! Hittil har vi heller ikke funnet menyer på engelsk. Nok en myte knust om et land som i særlig grad er orientert utover.

Rute 10b går også i trapper

Vi fulgte rute 10B resten av dagen. Den går langs kanaler, langs diker, midt i saueflokkene. Vi lurer på hva de bruker sauene til, de står ikke på menyen i hvert fall, så lang vi har klart å lese den. Derimot spiser de åpenbart potetene de dyrker, gjerne som pommes frites. Og de er faktisk veldig gode!

Da det var tid for å tenke på camping, svinget vi akkurat inn i et lite nabolag, kalt Oude Bildzijl, der det la en hyggelig kro på hjørnet mot kanalen. Vi bestemte oss raskt for en rast, som ble til middag, rause porsjoner med biff, stekte poteter og grønnsaker. Vi fant ikke campingplassen vi hadde planlagt å stoppe på, men vi fant den neste. Dagen var varm og nesten uten vind, men når sola går blir det brått kaldt og om natten blir alt veldig fuktig.

Dag 16: Saint Annaparachie – Vlieland: 34,8km

Dagen i dag har vært en hviledag. Først rullet vi 30 lette kilometer inn til Harlingen, der båten går ut til Terschelling og Vlieland, som er to av fire øyer i hollandsk Friesland eller Frysland, som det heter på lokalt. Vlieland, som vi dro til, er det bare fastboende som får kjøre bil på, så alle turister går eller sykler. I følge Lonely Planet har Vlieland få turister. Det virker ikke sånn, for det er folk overalt, og det er dobbelt så dyrt som på fastlandet. Vi bor på campingen utenfor øyas eneste lille by Oost-Vlieland, og den er virkelig enorm. Den har direkte tilgang til stranda, så endelig har vi fått bada. Etter å ha vasset utover i veldig kaldt vann.

Stranda ved campingen.

Vi spurte jenta på campingen om hvor mange grader badevannet holdt, men hun rygget bare til svar. Det blåser så å si hele tiden, fra nordøst, men det er deilig og varmt, så snart man finner le.

Dag 17: Vlieland – Texel – Den Helder: 77,4km

Vi hadde bestilt billetter med båt over til Texels nordligste ende. Vi hadde lest i Lonely Planet at det fantes en båtforbindelse som gjorde det mulig å øy-hoppe til Texel. Vi oppsøkte turistinformasjonen da vi kom til Vlieland, og fikk bekreftet at det stemte.

En liten digresjon når som gjelder det omtalte ”Planeten”: takk til søster Tone som ga meg Holland-guiden til bursdagen min i fjor – vi har stor glede av den, til tross for at den er notorisk uetterrettelig. F eks må den være skrevet av en person som er ute av stand til å lese rutetabeller, for de er konsekvent snudd mht retning. Ellers virker det som de beskriver reiser de ikke har tatt og steder de ikke har vært sjøl. Men altså – her kommer det ”Planeten” ikke sa om overfarten til Texel fra to som faktisk har tatt turen: Vi skulle møte opp på et sted som ble kalt ”posthuset” syv-åtte kilometer syd for byen kvart på elleve om formiddagen. Der dukket det raskt opp ei trekkvogn med stor tilhenger.

Ørkentransport sett fra Roar som holder fast sykler med ei hånd og fotograferer med den andre

Der ble vi og syklene og to hollandske damer lastet inn, og bedt om å holde godt på sykler og bagasje. Da bar det utover sanddynene, og det humpet utover et ørkenaktig landskap en halv times tid. Langt der ute var det en lang brygge på pæler og en lekter for enden. Vi trodde alle fire at det var båten, og så for oss at vi måtte holde godt på sykler og bagasje også på overfarten, for lekteren hadde ikke kanter.  Men det viste seg å være brygga, for det kom en båt med god plass til folk og sykler. Overfarten var ellers udramatisk, og vi var raskt i De Cocksdorp, som er den nordligste byen på øya.

Landgangen fra lekter til trekkbil.

Vi hadde bestemt at vi skulle sykle innom de fleste av de seks byene på øya. I De Cocksdorp stiftet vi bekjentskap med det lokale Texel-ølet på Eetkafe ”De Root”. (Dette ølet blir sikkert tema for en senere øl-blogging.)Dette var et hyggelig sted, med eplekaker som så helt enorme ut og særlig forpleining for hunder som kom innom med vannskål og hundekjeks. Ny digresjon i serien ”slik lever dei der”: i Tyskland og Nederland er det en selvfølge at hundene får være med inn på spisesteder. Litt uvant. Etter De Cocksdorp ble været stadig mer ustadig, og da vi nærmet oss Den Burg regnet det tett. Vi hadde da funnet bryggeriet som laget det gode Texel-ølet, men det var dessverre bare åpent for omvisning og smaking på lørdager, så vi var en dag for sent ute.

Stranda i De Koog

De Koog var et typisk turiststed, og akkurat så trist som slike steder er når det regner. Vi slo oss ikke ned der for natten. Det gjorde vi heller ikke Den Hoorn. Derimot kjørte vi rett på ferga til Den Helder, for ”Planeten” hadde snudd tidtabellen. Vi kjørte så rett på den at vi ikke la merke til om det var ei billettluke. Så vi fikk på en måte ikke betalt for den turen. På vei ut av Den Helder fikk vi spist middag, været lettet og da vi fant campingplassen i nærheten av sanddyneområdene (”duinen”) sør for byen, kunne vi sette opp teltet uten å bli våt. Det regnet om natten.

Dag 18: Den Helder – Alkmaar: 48,3km

Duinen – det nederlandske høylandet.

Vi drar ganske langsomt gjennom denne delen av Nederland, for her er det mye å se og mange steder å dra innom. Vi bestemte oss for å bruke litt tid i Alkmaar, som er Nord-Hollands ostehovedstad. Det var en grå dag med vind langs Nord-See route, men turen gjennom ”duinen” var veldig fin. Disse sanddyneområdene er ganske kuperte, og det vokser små dvergroser overalt. Vi tok farvel med Nordsjøen for denne gangen, og snudde østover mot Alkmaar, og kom dit tidlig på ettermiddagen. Der fant vi for sikkerhets skyld en campinghytte, og fikk hengt ytterteltet til tørk. Internett kunne bestilles for en billig penge på campingen, så det ble en pluss – Kvelden ble tilbrakt ruslende rundt i Alkmaars hyggelig sentrum. Siden både ostemuseet og det nasjonal ølmuseet åpnet kl ti, ville vi bruke formiddagen også i Alkmaar, og senere dra til Edam (mer ost).

Dag 19: 8. juni: Alkmaar – Edam: 44,5km.

Alkmaar – sett fra et vindu i ostemuseet.

Nett er kjekt å ha, da kan man også bestille hotellrom i Amsterdam. Så er gjort, vi vil gjerne bo der vi tidligere har bodd i Amsterdam, med utsikt til Prinzengracht. Heldigvis hadde de rom, vi minner oss om at det er et unntak på denne turen å bo så dyrt. Ostemuseet var ikke stort mer enn en informativ film om osteproduksjon før og nå, og en utstilling av 1600-tallsmalerier med bondekvinner med ulike drakter og hodeplagg fra ulike områder. Da vi kom til ølmuseet var det ikke åpent. Da vi spurte turistinformasjonen åpnet det ikke før kl 13 (”Planeten”, da!). Men vi tok en ny runde rundt i byen, og da klokka slo ett, var vi der igjen. Den pensjonerte bryggerimannen som var omviser, fant raskt ut at Roar visste nok om ølbrygging til å kunne være min omviser (andre var det ikke der), for hans omvisning var nok helst for de som kan morsmålet. Det hadde tidligere vært ett av mange bryggerier i byen, den gangen drikkevannet var så dårlig at folk måtte drikke øl. Roar likte museet godt. Smaking inngikk ikke, men det var en hyggelig pub i kjelleren der vi kvelden før drakk et belgisk øl som var godt.

Vel ute av byen holdt vi rett øst til vi traff på Markermeer, som er fjorden eller ”brakkhavet” midt i Nord-Holland. Da åpnet himmelen seg med et aldeles voldsomt regnvær. Vi ble ganske klissvåte, det eneste som holdt rimelig bra, var sykkelregnbuksa mi (Norrøna). Heldigvis hadde også strandcampingen utenfor Edam hytter og internett, så nå har vi det faktisk helt fint. Er spent på om vi finner veien inn i Amsterdam i morgen ettermiddag, men det blir vel et annet innlegg.

Kari