Så er to på tur igjen. Vi har sykla rundt først i Lofoten, så Vesterålen og nå Nord-Salten på vei til Bodø. Etter hvert skal vi sykle kystriksveien sørover så lenge ferien varer, men uansett ikke lengre enn til Averøya. Men som vanlig tar vi ting i tur og orden etter hvert som vi rekker å skrive og når vi har nett.

Forberedelsen til sommerens sykkeltur har vært enkel: kjøpe regntrekk til skoene og ringe til tante på Stokmarknes. I tillegg ble trilla satt opp med et tilleggshjelpemiddel: en ny fiskestang med åpen haspel (men det gjenstår ennå å se om den vil bli brukt). Etter at togbilletter var bestilt og fergetider henta ut fra verdensveven, var det bare å vente på at ferien skulle begynne.

 

27.07: Trasop – Lillestrøm stasjon: 16,74km

Sykkelturen startet hjemmefra. Fordi det ikke går tog fra Oslo S denne sommeren måtte vi først sykle til Lillestrøm, og ta toget derfra. Vi kom oss av gårde kvart på to, og toget skulle ikke gå før 19 over fire. Været var strålende, og kortermet og sykkelbukse var riktig påkledning. Sykkelveien til Lørenskog kan vi godt fra før. Det er fine sykkelveier gjennom Lørenskog også, men merkingen forsvant da vi kom til A-hus. Likevel kom vi fram uten noen viderverdigheter.

På stasjonen rakk vi å spise lunsj før toget skulle gå. Vel oppe på perrongen med sykler og henger oppdaget Roar at han hadde glemt styreveska på kafeen. Jeg kjente jeg ble litt kvalm, men den sto heldigvis der den var satt igjen.

Toget kom, syklene og det meste av bagasjen ble hjulpet inn av en veldig hjelpsom konduktør. Sammen med oss reiste også to sykler til, og en far og datter fra Syd-Tyskland, som også skulle til Bodø. Turen til Trondheim hadde ingen komplikasjoner, heller ikke togbyttet. Det var alldeles strålende med sovekupe. Dagen sluttet med et lite glass whisky på sengekanten.

28.07: Bodø stasjon – Ramberg, Lofoten: 41,05km

Fergekaia var like nedenfor stasjonen. Siden toget var i rute og ferga til Moskenes ikke gikk før kvart over elleve ble det en stund å vente. Venterommet var fullt av folk som skulle til Lofoten, både med og uten kjøretøy. Været var grått med litt regn i lufta. Båten til Moskenes tar tre og en halv time, og vi brukte tiden til å spise lunsj og lese. Det var stille på sjøen.

Da vi kom fram regnet det litt, og vi måtte ganske snart iføre oss fullt regntøy. Vi hadde bestemt oss for at vi måtte til Å denne gangen. Som en del av de gamle fiskeværene er Å en slags levende museum, der noen bygninger vises fram og andre leies ut. Den gamle butikken solgte mat og godteri til de som leier rorbuene. Vi bestemte oss for at vi ikke trengte å se bygningene som ble vist fram, og syklet bare gjennom tettstedet, snudde og syklet tilbake E10 forbi Moskenes og videre mot Reine. E10 er tett trafikkert av bobiler, og veien er ganske smal og svingete. Men den er også lettsyklet, og vi passerte Reine, som veien går utenom. Like etter Reine, på Sakrisøya, var det en fiskebutikk som hadde enkel servering utendørs under tak på baksiden. Vi kjøpte baguetter med røkt (eller var det speket?) hvalkjøtt med turens første nordlandspils til. Været var klart på bedringens vei.

Vi kom fram til Ramberg klokka sju. Der hadde vi faktisk bestilt rorbu på Ramberg gjestegård. Stedet ligger fint til ved en lang sandstrand ut mot storhavet på yttersida. Det var sluttet helt å regne, og vi tok et svært raskt og kaldt bad med en påfølgende varm dusj, før vi gikk for å spise middag. På menyen hadde de boknafisk, og da ble det et selvfølgelig valg. Men var det egentlig et godt valg? Det smakte greit, men fisken var nok enten for lite vannet eller for lite kokt, for den var ikke mør. Ellers hadde vi allerede på dette tidspunktet lagt merke til at øl er dyrt ute i Lofoten, minst kr. 70 for en halvliter selv om det ikke er fatøl, men fra boks. Eller er det bare vi fra Oslo som er bortskjemte?

29.07: Ramberg – Hov på Gimsøy: 95,4km

Vi sov utmerket i rorbua vår. Etter morgenkaffe og pakking var det frokost på gjestegården. Vi stressa litt med å komme oss av gårde i titida, for vi måtte rekke sykkelbåten som skulle gå fra Nusfjord kl. tolv, og vi var ikke helt sikre på hvor langt det var til Nusfjord og om det kunne være en del klatring. Jeg hadde på forhånd funnet ut at tunnelen under Nappsundet kunne unngås ved å ta båt mellom Nusfjord og Ballstad. Det er satt opp en egen sykkelbåt for dette formålet. Båten går fra Ballstad hver dag kl. 11 og returnerer fra Nusfjord kl. 12. På den måten får man både sett Nusfjord og slipper å sykle en undersjøisk tunnel. Været var strålende, og da vi var borte fra blåsten fra havet, var det ikke lenger nødvendig med langermet. Veien til Nusfjord bød ikke på så mye klatring, så vi var framme i god tid.

Nusfjord er også et slags levende museum. Det var tydelig at været hadde vært dårlig en stund for turistene virket yre og glad i solskinnet. Båten viste seg å være en liten fiskebåt, og det var rikelig med plass til de fire syklistene som skulle over til Ballstad. Båtføreren, som er fisker i sesongen, kunne fortelle at det vanligvis var flere å frakte. Det dårlige været i sommer hadde gjort sitt til at ”business” var en smule ”slow”. Overfarten var en opplevelse i seg selv med sola i fjeset og nesten havblikk. Underveis passerte vi stedet der den over 70 fot store båten Gudrun gikk ned i 2003. Båten står på høy kant på førti meters dyp, og den var godt synlig på båtens dybdemåler. Det var stimer av fisk som gikk i overflaten da vi nærmet oss Ballstad. En kort sjekk med snøret viste at det var makrell, det bet raskt på tre stykker, som ble sluppet ut igjen.

Ballstad er i tillegg til å være litt museum og turistmagnet også et levende fiskevær. Vi overnattet i Kræmmarvika da vi var i Lofoten for åtte år siden, og det var ikke mer utbygd nå enn da. Neste sted vi kom til var Gravdal. Der har Roar vært som 5-6-årig barn da far Peder var lærer på fiskefagskolen, og han dro oppover alene fra Kristiansund og besøkte han. Når far underviste satt lille Roar stille bakerst i klasserommet og øvde seg på navigasjon og morsealfabet –

Vi stanset og tok en softis på kiosken i Gravdal ikke så langt fra fiskefagskolen, før vi syklet videre til Leknes, der det var tid for lunsj på cafe. Vi tok hovedveien fra Leknes mot Stamsund, og fulgte ikke den veien som var merket som sykkelvei. Hovedveien var ganske bratt oppover. Da vi var kommet nesten til Stamsund tok vi av en mindre vei langs fjorden via Steine. Det var et godt valg av en vei som var både fredelig og lettsyklet.

Det første vi kom til var asylmottaket og en litt rar utskjært statue. Jeg prøvde å kjenne meg igjen etter at jeg var der sist i 1980, men det var ikke så lett. Ikke en gang Hurtigrutekaia virket som den var på samme sted som sist. Etter Stamsund forsatte vi i retning Svolvær langs Vestfjorden. Veien gikk forbi mange bygder, f eks Valberg der kirken hadde egen strand. Til slutt kom vi til brua over til Gimsøy, der vi planlegger å overnatte på campingplassen på yttersia ut mot Hov. Veien utover til Hov viser seg å være grusvei, men av håndterbar kvalitet. Fjellet Hovden reiser seg midt på øya. Da vi omsider kom til campingen sto det at det var 700 meter til resepsjonen. Resepsjonen viste seg å være Hov Golfhotell. Dermed ombestemte vi oss og tok like gjerne et rom med utsikt til storhavet og hull nr. 9! Golfhotellet hadde til alt hell middagsservering, og etter dusjen satt vi med en øl og deilige lammekoteletter med selleripure.

30.07: Hov – Laukvik: 79,2km

Etter frokost med utsikt til morgengolferne var vi raskt på veien igjen. Veien på østsida av Gimsøya var grei å sykle, og vi var snart ved brua over til Austvågøy. Like etter brua var det skulpturpark, som Roar så på, men jeg slapp for jeg har sett den allerede på et TV-program med Hans Olav Brenner. Rørvikstranda er et obligatorisk stopp. Der var Else og jeg i 1980. Sist vasset vi bare og syntes at det var veldig kaldt, men denne gangen badet vi og kokte kaffe.

Neste stopp var Lofotakvariet ved Storvågan før Kabelvåg. Der er turistgaumet samlet på ett sted med akvarium, museum og rorbusenter. Akvariet ligger fint til, men vi må vel innrømme at akvariet i Ålesund alt i ett er mer spektakulært. I Kabelvåg ble det pizza-lunsj på kaia. Macks Haakon Arctic holdt mål, og pizzaen var over middels. Kabelvåg var hyggelig med mye gammel bebyggelse og lite som var typisk turistinnretta.

Svolvær fastslo vi allerede for åtte år siden at var en ordentlig by med en Aker Brygge etterligning (Anker brygge-). Vi spiste softis (syklistens nest beste venn etter potet i ulike former-) på torget. Hvis man er heldig med gata man velger ut av byen opplever man både trehusbebyggelse og et fint utsyn mot Svolværgeita.

Det er et minus å måtte sykle langs E10. Det er mye trafikk, både tungtrafikk og bobiler. Det er godt når vi kan ta av mot Laukvik ved Sildpollen. Veien går oppover en elvedal forbi Kvitfossen kraftverk. Etter en liten evighet treffer vi på nytt havet på yttersida. Målet er Laukvik, der det er campingplass. Været er upåklagelig og det ligger til rette for å slå opp teltet for første gang denne ferien. Min kollega gjennom over tjue år i Statnett, Tore, døde i 2009, og er gravlagt i Laukvik. Kirkegården ligger fint til ute på myra ved foten av fjellet Matmora.

Laukvik levde opp til alt skrytet vi har fått gjennom atskillige lunsjpauser. Det ligger en liten fiskebåtflåte ved kai. På kafeen Fyret stopper vi og tar en øl og litt saltsnacks. Kafeen er full av barn og voksne som hygger seg, og i disken står det noe hjemmelaget som kan være en Kvæfjordkake. Campinga ligger litt lenger oppe. Vi velger en plass i sola på plenen for teltet. Vi har kjøpt inn pølser og potetmos som vi lager til på primusen. ”Nød”-vinen skjenkes i plastglassene enda det ikke er noen som er i nød – Sola blir borte, og myggen tar over, men det er fremdeles fint i Laukvik.