Slik levar dei der

Route des vins i Alsace sykles greit på tre dager – hvis man er på sykkeltur og ikke skal prøvesmake vin for å kjøpe. Landsbyene som ikke trekker turister er ikke mindre idylliske enn de som gjør det. Ruta er mye mindre kupert enn ventet, faktisk mindre kupert enn Lorraine. I Alsace tror de på storken, og de hjelper den med å finne reirplass ved å montere en plattform på spisse tak og piper. 

Dag 38: 27. juni: Lutzelbourg – Strasbourg: 65,9km

Langs kanalen til Strasbourg

Etter en tradisjonell fransk frokost med baguetter, croissanter og mye kaffe med melk var vi på vei videre nedover kanalen. Trodde vi. Det viste seg imidlertid at fordekket til Roar var punktert. Hjul og dekk ble tatt av, men ikke noe hull funnet i slangen. Men det viste det seg at det var likevel. En halv kilometer senere var lufta på vei ut igjen, og det måtte lappes. En rask inspeksjon av reserveslangen viste at det var en ukurant slange med bilventil som ikke passer til noen av våre sykler! Særdeles slett kontroll av reservedeler der, dere – skulle ikke forundre meg om den var med i fjor også. Vi er snart på hjul igjen, og morer oss en del over mer eller mindre morgenfriske tyske cabin-turister som skal sluse seg oppover eller nedover med halvfullt ølglass i den ene handa og sikringstau i den andre. Det er lett sykling nedover langs kanalen, det er varmt, og vi har bestemt oss for å campe i Strasbourg for å få vasket klær.

pling, svosj – EU-parlamentet (bakfra)

Da vi kom til Strasbourg, skjedde det som ofte skjer på vei inn til større byer: sykkelveien stopper, eller det blir altfor mange feil og for mye skilting. Og hvor ligger egentlig den campingplassen vi har funnet i brosjyren? Den står ikke på kartet vårt. Så har vi tullet oss bort. Men vi har heldigvis lært at vi skal spørre om hjelp nå. Vi spør et par som er på sykkeltur. De mener at nærmeste campingplass er på den andre siden av grensa, i Tyskland. Det er sikkert sant, men vi skal ikke dit. Imidlertid skjønner de sånn omtrent hvor den er når de ser adressen i brosjyren, og det er på andre siden av sentrum. Mannen forklarer veien gjennom sentrum, og vi prøver. Da vi åpenbart har tatt feil, kommer de på hjul etter oss. Dermed blir vi geleidet gjennom Strasbourg sentrum av to hyggelige innfødte, som egentlig ikke vet veien. Mannen har en ringeklokke på sykkelen som han bruker hele tiden, så alle andre gående og syklende spretter til siden når kolonnen på fire kommer. Og fort går det: pling, svosj: Europa-parlamentet, pling, svosj: universitetet, pling, svosj:Place de Etoile – det ble Strasbourg i et veldig lite nøtteskall! Da vi var kommet til området der campingen skulle være, stoppet han og spurte om veien. Da vi likevel tok feil vei, kom den vi spurte også på hjul etter oss, og hjalp oss videre på riktig vei! Og visst fant vi campingen, men de to var borte før vi hadde rukket å invitere på en øl. Så med andre ord, her har vi lært noe: ta en fremmed i hånda i Oslo og følg han dit han skal!

Vi fikk vasket klær, men vi syklet ikke tilbake til sentrum for å se mer av Strasbourg.

Dag 39: 28. juni: Strasbourg – Blienschwiller: 65,2km

Til alt hell lå sykkelveien ut mot Molsheim, byen der vi tenkte å starte på Route des vins, like ved campingen. Så vi trengte ikke å bekymre oss mer for ikke å finne veien i første omgang. Sykkelveien fulgte en elv, Bruche, så også dette ble veldig lett sykling. I Molsheim prøvde vi å få tak i et sykkelkart for Alsace, men det viste seg at det ikke var å oppdrive hver her eller i senere byers turistinformasjonskontor. Alle hadde hatt det og kom til å få det inn igjen. Med Michelin-kartet var det likevel greit å finne fram, ruta ble slik den første dagen: Rosheim – Heiligenstein – Barr – Andlau – Itterswiller – Blienschwiller. (Dette er ikke ment som noen skryteliste, kun en huskeliste med tanke på framtidige besøk.) Det som gikk igjen når det gjalt disse byene var at det ikke var lett å få smakt på den lokal vinen. Utenom lunsjtida er det meste av restauranter stengt, og stedene som var oppe, pusha ikke akkurat vin på deg. I Barr har vi vært før på en biltur med ungene, men vi fant ikke hotellet der vi bodde da. I Itterswiller fikk vi omsider drikke vin på en terrasse med fin utsikt utover, og i Blienschwiller var det et lite hotell og en liten restaurant, og vi kan anbefale begge.

Utsikt fra hotellvinduet

Landsbyen har også en vinmark som produserer Grand Cru. Hotellet het det samme som vinmarka, Winzenberg, og vi fikk et rom øverst med takvindu. Restauranten lå to hus nedenfor, og het sikkert noe med hane, for den var full tuppefigurer og tuppebilder. Vi spiste tradisjonell meny og drakk en riesling som passet maten som en hanske. Landsbykvelden var stille, og turistene må være i andre byer.

Dag 40: 29. juni: Blienschwiller – Rouffach: 70,8km.

Vi fulgte Route des vines videre: Scherwiller- Châtenois – St.Hippolyte – Ribeuville – Riquewihr – Turkheim – Winzenheim – Eguisheim – Hussern les châteaux – Guebwiller – Rouffach. I St.Hippolyte spiste vi lunsj i en skyggefull bakgård, Ribeuville, Riquewihr og Eguisheim var full av turister og opp til Hussern var det ganske bratt. Det ble camping i Rouffach, og det var egentlig helt ok, for det var rusleavstand til byen. Vi prøver stedets pinot noir, den sitter som støpt til leverboller med stekte poteter.

Kveld i Rouffach

Dag 41: 30. juni: Rouffach – Huningue: 96,6km.

Vi ser at vi nærmer oss slutten av vinruta, og Roar ringer sin kontakt i Rheinfelden, utenfor Basel for å forberede vår ankomst. Vi bestemmer oss for å ha en hviledag i Rheinfelden for å få en reparatør til å se over syklene før Alpene. Værmeldingen på campingen melder om tretti grader og varsler stigende temperaturer de neste dagene. Vi avslutter vinruta i Cernay etter å ha spist en kraftig lunsj. Det er jammen godt for det blir lang sykling etterpå. Vi vil komme nærmest mulig Basel, og vi vil slippe å sykle gjennom Mulhouse. Det ble nesten 70 lettsyklete kilometer før vi får slått leir i Huningue ved Rhinen tre kilometer før grensa til Sveits. Huningue er et ”tre-lands-hjørne”, der Frankrike, Sveits og Tyskland møter hverandre. Pass opp Sveits, i morgen kommer vi –

Kari

Dreiländereck