Eller bare Sjølveste, som vi etter hvert kom til å kalle den. Sjølveste er elva. Her og der deler den seg i ei elv og en kanal, og da er det ikke lett å vite hva som er hva. Mer eller mindre fordi vi til tider ikke har vært så veldig elvenær. Naviki sendte oss litt hit og dit og litt opp og ned. En gang ganske mye opp, men vi kom da ned igjen. Uansett har vi rent overordna fulgt elva.

Søndag 24.08: Avignon – Pierrelatte: 68,5km

Vi spiste frokost før vi tok av gårde nordover på den motsatte siden av elva, som strengt tatt ikke er Provance, men Occitaine. Elva er grensa. Det var fremdeles litt vind imot, men den var på ingen måte som for to dager siden. Vi fulgte til å begynne med og inni mellom sykkelveien Eurovelo 17 oppover langs elva, men Navikis rute hadde noen snarveier.

Deler av veien var det sti med grov grus og elvesteiner, men siden den også hadde tett vegetasjon og godt le på begge sider, var det til å leve med. Det var heller ikke så mye av ruta som gikk riktig elvenært. Like etter Rochemaure krysset vi elva, og fortsatte på østsiden.

Det som det ikke finnes noe særlig av langs elv eller kanaler, er steder der man kan spise eller drikke, eller i det minste kjøpe vann. Det er en ikke ubetydelig sykkelturisme langs elva, men ingen som benytter seg kommersielt av dette. Vi skulle ha lunsj, og det var søndag og da tuller ikke franskmenn med lunsjen.

Det passet å stoppe i landsbyen Mornas, som lå pent under en spektakulær klippe. Men det var et stykke unna elv og rute, veier måtte krysses, og vi tok feil av veien. Men vi var der i god tid, bare en time etter at lunsjen begynner klokka 12. Men det var vanskelig, ett sted ble vi ignorert, og det neste måtte vi bedyre at vi bare skulle ha en rett, for de skulle stenge klokka to prompte. Vi skjønte etter hvert at det ikke var viljen det sto på, men heller liten kapasitet på kjøkken og servering. Men maten var god, da den endelig kom.

Det går både en stor og flere små kanaler på begge sider av elva. Den store kanalen har sluser som kan frakte både lange bredbunnete turistbåter og lektere med ulik last. Sluser og tilhørende elvekraftverk blir drevet av Compagnie Nacional de Rhône, en kraftleverandør som henter det meste av strømmen sin fra kraftverk ved slusene.

Å få kjøpt vann eller annen drikke var som nevnt heller ikke enkelt denne sørdagen. Ruta gikk gjennom Bollène som var en ganske stor by, men ingen steder var det åpent. Vi hadde fulle sykkelflasker da vi dro fra Avignon, men i den grad det er noe igjen når det er ettermiddag, har det rundet 40 grader. Da får jeg ikke til å drikke det. Det ble noen timer på randen av saltbrist. De restene som var av mistralen hjalp godt til med uttørking.

Vi følger Canal de Donzère-Mondragon, og bestemmer oss for å finne overnatting på vestsiden. Der finner vi Hotel Caiman i utkanten av Pierrelatte. Hotellet er rimelig, men har basseng og åpen restaurant rett ved siden av. Etter en cola og en tur i bassenget er jeg nesten menneske igjen. Restauranten var en positiv opplevelse, selv om det Roar trodde var en hestebiff, viste seg å være en burger av hestekjøtt –

Mandag 25.08: Pierrelatte – Charmes-sur-Rhône: 72,6km

 

Vi fikk oss en god natts søvn på det utmerkete hotellet, og frokosten var den beste hittil i ferien, vel verdt sine 12 euro. Turen videre gikk via sentrum i det langstrakte stedet Pierrelatte, siden vi trengte å kjøpe vann. Etterpå tok vi igjen ruta videre langs kanalen mot Montelimar. Ved Donzère går kanal og elv sammen igjen, og ved Chateauneuf-du-Rhône skiller de lag igjen. Montelimar ligger på østsiden av kanalen.

Inne i sentrum av byen er det tid for noe å drikke, og siden vi er litt bekymret for å bli uten mat, spiser vi likegodt lunsj også. Vi sitter på plassen utenfor postkontoret, og han som jobber alene der, har nok å gjøre med å betjene alle som setter seg ned. Vi spiser en litt underlig salat med små stekte ravioli, som i tillegg inneholdt tre oliven og en del poseløk oppå dressingen.

Etter lunsj ser det ut til at Naviki har lagt opp til et avvik fra kanalen. Ruta tar oss opp en ganske lang bakke til et platå med et fint kulturlandskap der det er utsyn i flere retninger. Godt at den kom etter lunsj, mens vi var opplagte etter en god hvil. Jeg finner ikke noe navn på dette området, men vi passerte på oversiden av en landsby som het Savasse og kom ned ved La Coucourde. Etterpå var vi tilbake til en lang transportetappe først på østsiden av kanalen og så østsiden av Sjølveste.

Vi hadde sett oss ut en campingplass for overnatting i Charmes-sur-Rhône, der elven l`Embroye renner ut i Rhône. Campingen lå rett på sykkelruta, og var den billigste hittil på turen. Og den hadde restaurant. I det hele tatt var den løst i snippen på den campingen, og det området som var satt av til små telt, ble etter hvert ganske tett befolket.

I teltet ved siden av var det en hyggelig mann fra Baskerland. Da vi så at han hadde en gassboks med skrutilkopling, kunne han bekrefte at han hadde funnet den på Decathlon. Nærmeste Decathlon var i Valence, men han hadde en boks med en liten rest som vi kunne få! Snille folk fins overalt. Roar serverte han en Jack Daniels fra reiseflaska mens jeg dusja.

Selv om det på ingen måte var støyende campere, sov jeg ikke så godt om natta. Det var mye støy fra trafikk på vei og elv.

Tirsdag 26.8: Charmes-sur-Rhône – Tain-l`Hermitage: 35km

Endelig var det mulig å få en morgenkaffe på bursdagen sin. Kortet med den årlige diktet hentet gubben fram fra sykkelveska, tradisjoner skal det ikke tulles med. Hotell med spaavdeling er booket i Tain-l`Hermitage i vinområdet Crozes-Hermitage.

Heldigvis viste det seg å være bare drøyt tre mil dit. Nå har vi hatt to ganske lange sykkeldager, så vi tar det ganske med ro. Vi stopper og spiser frokost på et boulangerie utenfor Portes-lès-Valence med store smurte baguetter og juice, og stopper på plass inne i sentrum av Valence og tar noe å drikke. Likevel er vi framme i Hermitage i ettida. Jeg kjenner igjen formen på åsen med vinmarkene og Crozes-Hermitage på toppen fra bildet i vinatlaset.

Godt at turen var kort, for det var blitt drepende varm. Vi får ikke sjekket inn på hotellet før tre, og spontan smaking i vinhusene i byen lar seg ikke gjøre. Så vi driver litt rundt før vi får satt oss ned med en øl og en is. Så snart rommet er klart, tar vi en tur i bassenget i hagen for ytterligere nedkjøling.

Kvelden bød på muligheter for å prøve både hvit og rød Crozes-Hermitage. Vi har nok aldri prøvd hvit vin derfra, men den er laget på druene marsanne og roussanne. Rødvinen er gjerne en-drue-vin på syrah. Til middagen prøvde vi begge vinene, og etter middag tok vi enda en test på en vinbar. Der prøvde vi både hvit Crozes-Hermitage og Saint-Joseph på de samme druene, og det var veldig stor forskjell. Den første var gul og litt olja, den andre lysegrønn. Det gikk nok i favør av den første, men kanskje den andre hadde gjort mer av seg hvis den var blitt drukket alene.

Kari