Så er vi tilbake i Camargue igjen, området sør for Arles og mellom Rhônes to utløp. I 2010 var vi kanskje mest opptatt av saltproduksjon, de hvite hestene og oppdrett av kampokser. I år har vi fokusert på fugler, våtmarker og litt risåkre. Ja, også været da.

Tirsdag 19.8: Palavas-les-Flots – Les Saintes-Maries-de-la-Mer: 58km

Da vi våknet regnet det slett ikke, og etter frokost regnet det fremdeles ikke, med unntak av et par dråper som falt ut av en skyet himmel. Det var behagelig å få begynne dagen og turen videre med temperatur et stykke under 30. Første stopp var et bad utenfor La Grande-Motte. Det var litt friskere temperaturmessig, men mye sand og minst like langgrunt som tidligere. Den sanda har vi nok med oss en stund.

Gjennom La Grande-Motte tullet vi med veien gjennom byen, fordi vi bommet på ruta. Det var i grunnen en snodig by. Hele bebyggelsen hadde preg av 70-tallsarkitektur med runde former. Det kunne virke som hele sentrum ble bygget i en vending, og var tegnet av den samme arkitekten. (En Google-sjekk bekreftet at den stemte, selv om den ble bygget over en 15-årsperiode fra 1960.) For øvrig var sykkelveien ut av byen og videre i dårlig forfatning, og det var knust glass over alt.

Jeg hadde store forventninger til byen som ligger noen kilometer videre østover, La Grau-de-Roi. I Hemingsways bok Eden er mye av handlingen lagt til denne byen. Dette er en av Hemingways senere bøker, og det paret det handler om har nok mye til felles med Hemingway og hans tredje kone.

Jeg tenkte da jeg leste boka i fjor at måten de tester ut kjønnsroller på, var forut for sin tid. Hemingway var en person med mye bagasje, og han blir beskyldt for å være en mannssjåvinist, men jeg tror ikke han likte menn så veldig godt heller.

Jeg vet ikke om Hemingway ville kjent seg igjen i La Grau-de-Rui, men hotellet han bodde på, Hotel Belle-Vue D`Angleterre, fant vi i havna da vi tok en drikkestopp. Det myldret i hvert fall av folk i byen som har kanaler inn til saltbassengene.

I Aigues-Mortes spiste vi lunsj på den sammen restauranten som i 2010. (Nei, ikke så overraskende -) Vi tok ikke moules-frites denne gangen, men maten holdt mål nå også. Det er litt betryggende når noe ikke har forandret seg på 15 år.

Etter lunsj gikk det ikke så bra. Vi trengte å handle ny slange til trilla og gass til primusen, og hadde funnet en sportsbutikk et stykke utenfor sykkelruta. De hadde slange, men ikke gass. Vi ble anbefalt et shoppingsenter like i nærheten. Der hadde de gass, men ingen beholder med skrukopling som passer til vår primus.

Etterpå køla vi med å finne tilbake til ruta, og da vi fant den var den blitt kalkulert om, slik at den gikk direkte til Arles. Heldigvis ble det raskt oppdaget, men riktig rute viste seg å gå langs sterkt trafikkerte D58. Sola var for lengst tilbake på himmelen, og det var ettermiddagshett. Underveis kom vi inn i Camargue, og dermed også til Provence.

Dagens destinasjon var – ikke overraskende – campingplassen i Les Saintes-Maries-de-la-Mer, der vi overnattet i 2010. Vi kom fram i skapelig tid, men for meg var det en slitsom tur. Fremdeles er det en fin camping, som før har de en PT som leder gymmen i bassenget over høyttaler, og ellers er det en høylytt stemning på fransk, tysk og italiensk. Vi konstaterer at det har gått nedover med kadaverdisiplinen overfor barna både hos tyskere og franskmenn. Ungene er nå like høylytte og uoppdragne som vi er vant til hjemmefra, og det er kanskje et framskritt.

Etter at teltet var satt opp, tilbrakte vi kvelden i restauranten, der vi kunne følge med på boule-matchene med en flaske lokal rosèvin. Hyggelig kveld. Etter hvert kom den første regndryppene uten at det plaget oss eller boulespillerne noe særlig.

Onsdag 20.8: Les Saintes-Maries-del-la-Mer – Port-Saint-Louis-du-Rhône: 42km

Men det var bare begynnelsen. Vi ble vekket i totida av at det lynte og tordnet mens regnet trommet på teltduken. Noen korte perioder med styrtregn var det nok også, og da dryppet det lite grann ned på oss fra taket. Da det var blitt morgen regnet det fortsatt mye. Yr truet med mye regn om formiddagen. Ikke direkte oppløftet med tanke på turen holdt vi fast på at turen skulle gå gjennom Camargue til Rhônes begynnelse i Port-Saint-Louis-du-Rhône. Da det regnet litt mindre pakket vi raskt sammen et klissvått telt, mens vi prøvde å unngå at for mye annet ble vått. Til tross for regntøyet var vi våte før vi forlot campingen. Med det våte været var vi spent på hvordan forholdene kunne være gjennom nasjonalparken.

Da vi kom til dit veien inn i våtmarksområdet starter, var den stengt med noen enkle sperringer. Det sto noe uklar skilting om at noe sykling var forbudt, men fransken er ikke god nok til skjønne om det gjaldt veien eller ferdsel utenfor veien. Heldigvis kom det en bil imot, og han i bilen mente at det var bare å sykle videre. Han løftet bare bort sperringen. Franskmenn er visst snusmumriker, de liker ikke regler – det har vi oppdaget. Står det at noe er forbudt, kan du være sikker på at det snart dukker opp en person som gjør akkurat det som er forbudt –

Veien var høyst farbar, og etter en ganske kort stund sluttet det å regne også. Våtmarkene var fulle av mange typer fugler, blant annet store flokker av flamingo, som området er kjent for. Mange stopp for fotografen. Noen utfordrende partier, der veien er dekket av sand som har blåst inn fra havet, men de lot seg forsere.

Turen gjennom nasjonalparken som går gjennom våtmarker, langs saltbasseng og på diker som beskytter områdene mot havet, er omtrent 15km lang. Nesten mot slutten ligger fyret Phare de la Gacholle. Der er det et lite museum, men vi nøyde oss med å se på infotavlene.

Etter fyret er det en ny transportstrekning på veier som går fra fin og fast grusvei til asfaltert, og beveger seg gjennom og bort fra saltbassengen. Vi kan anbefale denne turen gjennom Camargue, nesten uansett vær.

Lunsjen ble i Salin-de-Giraud, like før kryssing av Rhône. Der var den åpne restauranten Sportsbaren. Det var mye folk, og de serverte lokale spesialiteter. Denne gangen ble det moules-frites, og friskere og bedre skjell kan jeg ikke huske å ha fått, det må i så fall være på Cap Ferret.

Etter ferga over Rhône var det slutt på Camargue og det var bare noen få små kilometer til Port-Saint-Louis-du Rhône. Under lunsjen ble hotell der booket. Det fantes ingen campingmulighet og dessuten trenger vi å lade diverse batterier, så tørking av telt får vente, forhåpentligvis ikke lenger enn til i morgen kveld.

Kari