Da er hjemturen godt i gang. Vi forlater den halvt fungerende delen av Tyskland og flytter oss over i den lett kuperte med alle innsjøene. Der har vi vært før også, men det var hyggelig med et gjensyn. Nå gjenstår bare å ta sykkelferga hjem.

Onsdag 11.6: Rostock – Camping Lütt Moor, Redentin: 80,7 km

Hotellet hadde et sykkelrom der sykler og trille var oppbevart. Det var ganske lite og ganske fullt, og lå i kjelleren i en annen bygning. Det viste seg at det var flere syklister som hadde overnattet der, for fler enn oss kom for å hente sykkel om morgenen.

Været var fint, delvis skyet og vinden var ikke påtagelig. Navikis rute tok oss ut til Warnemünde, og videre vestover langs kysten fra landsby til landsby. Kulturlandskapet på innsiden av sjøsiden er fint, med kornåkre, mange av dem fulle av kornvalmuer. Det er et spektakulært syn, og mange turister stopper for å ta bilder. Det er ikke bra for produktiviteten, siden det egentlig er såkorn som er forurenset med valmuefrø. Valmuen produserer frø som hermer såkornet, så det er vanskelig å skille det ut.

Denne delen av Østersjøkysten er preget av de to strandresortbyene Heiligendamm og Kühlungsborn. I Heiligendamm var det for det meste store hvite praktbygninger, med et gigantisk Grand Hotell som la beslag på en del av strandlinjen, og jaget sykkelrute og all annen trafikk på innsiden. Innimellom var det noen store rønner med spor av fordums prakt. Veldig rart når det var side om side med alt det skinnende hvite. Man blir nysgjerrig på hva som er historien bak.

I Kühlungsborn var det mer «vanlig Syden». Vi fant Kühlungsborner Brauhaus, som merkelig nok sto på Roars sin liste over små bryggerier man kan se innom, men som var glemt da vi nærmet oss. Der fikk vi både godt øl og god mat. Godt gjort å dette ned akkurat der i en strandby så full av folk og etablissementer av alle slag.

Det var godt vi fikk spist, for resten av dagens etappe gikk i et bølgende landskap som ga litt mer krevende sykling. Vi fikk ikke badet heller for resten av turen gikk ikke kystnært.

Det var ikke uendelig mange muligheter for camping langs ruta, men like etter Redentin kunne Google fortelle av det var en mulighet. Den var der, og vi fikk teltet latterlig billig. I teltingsområdet var det satt opp små «hytter» med strøm og lademuligheter, og det var også muligheter for å få servert enkel mat.

Vi var veldig fornøyde med pizza og hylende billig hvitvin, så det ble en over middels kveld. Her tok de ikke kort, nei. Hit kom også to norske damer, som syklet motsatt retning. De skal helt til Schwinoujscie i Polen før de tar ferga over til syd i Sverige.

Torsdag 12.6: Redentin – Süsel: 80,9 km

Sola kom opp på skyfri himmel, men det var fullt av kondens på teltet som måtte tørkes for vi kunne pakke og rulle inn til Wismar. Frokosten tok vi på rådhusplassen, som var til forveksling like rådhusplassen i Stralsund og i Rostock. Hansabyer ble visst bygget etter samme plan med prangende rådhus og ditto kirker. I motsetning til et mer moderne rådhus i en strandby, som så ut til å være en del av en boligblokk.

Det bar ut mot ny del av østersjøkysten. Landskapet er som i går, bølgende og varierer mellom strand og litt lenger inn. I strandbyen Boltenhagen tar vi en drikkestopp. Her er det innført turistskatt også på bruk av stranda. Man betaler før man går på stranda. Eller man skanner QR-koden på kvitteringen på allerede betalt turistskatt, som er obligatorisk på de fleste overnattinger. Det er forståelig, men et irriterende system for oss som bare vil ta et bad og dra videre. Det blåser og sjøen går hvit og det er langgrunt, så takk, men nei takk –

Etterpå er det ingen strandkjenning før etter Brook, heller ingen muligheter for lunsj. Etter en uendelig lang berg- og dalbane langs sjøen dukker det opp en imbiss i skogen, og vi får både «matjes brötchen» og kald pils. Samtidig kommer det godt nytt hjemmefra: vårt barnebarn nr. 5 er født, ei lita jente, på keiserlig vis. Fint å høre at alt har gått bra med mor og barn, selv om tidspunktet var satt og alt planlagt. Det blir en øl til og enda en brötchen for å feire.

Ikke lenge etter kommer vi til ferga som skal ta oss over til Travemünde. Den kommer faktisk så brått på at vi ikke ser billettautomaten før vi er på ferga. Vi må snu, løse billett og ta neste ferge. Da er vi ute av Mäcklenburg-Vorpommern, og har krysset den gamle grensa mellom Øst og Vest. Langt mindre dramatisk for oss enn for alle de som forsøkte å svømme over før muren falt.

På den andre siden er det nye strandbyer på rekke og rad med betalingstrender: Niendorf, Timmendorfer Strand og Scharbeutz, den ene mer overbefolket og overetablert enn den andre. Fremdeles blåser det friskt, og det går hvitt på sjøen. Vi hadde tatt sikte på en campingplass nær stranda like etter Schbeutz, men når vi kommer dit står det et skilt med «alt opptatt» utenfor resepsjonen som er stengt. Vi prøver flere steder langs stranden, og litt innover, men campingplassene er nedlagt eller gjort om til ferieleilighetsområder. Er camping på retur, vil man heller satse på turister som ligger igjen mer penger? Ikke vet jeg.

Da ble det å undersøke hva Booking.com kunne finne i området. Det nærmeste var et gästhaus ute på landsbygda ved Süsel. Det var riktig retning i forhold til morgendagens etappe inn til Kiel. Google geleidet oss fram på lokale gårdveier mellom sterkt trafikkerte veier til et gult murhus i en stor hage. Ved døra stod det en lapp med et nummer man skulle ringe. Så ble gjort, og vi fikk kode til nøkkelboksen.

Rommet hadde kjøkken og stue, men det eneste vi hadde å lage i stand var Real turmat. Det var vel uansett det som hadde blitt middagen om vi hadde campet også. Det var veldig godt å komme i hus.  Selv om det var et par timer igjen med dagslys, syntes vi at vi hadde vært ganske nær vill-camping igjen.

Fredag 13.6: Süsel – Kiel: 58,8 km

Siste sykkeldag i på denne turen. Hotell i Kiel og billetter på båten hjem ble bestilt i går. Den hyggelige damen som drev stedet, kom innom før vi dro. Hun beklaget at det var vanskelig å få gjester fordi det var vanskelig å finne veien dit. Vi synes generelt det er litt vanskelig når det ikke er en betjent resepsjon, og man må ringe til noen man ikke skjønner hva sier. Men denne gangen gikk det fint.

Frokosten måtte bli en mil videre i Eutin. Der var vi i 2021, da vi både overnattet og besøkte en vingård i dette området som kalles «Holsteinische Schweiz». Det har det til felles med Sveits at det er innsjøer og kupert terreng, i tillegg er det et fredet naturområde. Da stoppet vi på plassen midt i byen, og spiste sein lunsj. Nå satt vi omtrent på samme plass og spiste frokost. Hyggelig begge gangene. Den gangen dro vi videre til Bad Malente, nå dro vi i retning Plön, som ligger ved en større innsjø. Det var bakker opp og bakker ned, men ikke særlig bratt.

Det er kanskje noen som lurer på om jeg har fått skifta bremseklosser bak. Svaret på det er nei. Jeg var så modig – eller dum – at jeg tok sjansen på at det ville holde med bremse foran til vi kom fram. Det viste seg å stemme. Dermed blir det en sak for min faste sykkelreparatør, forhåpentligvis til uka, hvis de har tid.

Det ble lunsj i Preetz, som var nok en småby med kafeer rundt en plass. Resten av veien fulgte sykkelveien en større vei B76 inn mot Kiel. Det var greit og lettsyklet, og det var en smak av sommer, som vi gjerne skulle hatt mens det var muligheter for bad. Vi kom svette fram til hotellet i halvfemtida. Resten av kvelden har vi ruslet rundt i gamlebyen i Kiel, i shorts for første gang i ferien.

På det ellers utmerkete hotellet har gjestenettet gått ned, og det ser ikke ut til å komme opp igjen i dag. Og jeg som trodde det var et 2010-problem som nå er løst. Det betyr at dette kommer til å bli sent ut i løse lufta fra sykkelferga.

Nå slutt her fra Kiel.

Kari