men det kom seg etter hvert – Kongsveien langs Dynekilen.

Som sist vi krysset grensa til Sverige, ble det en umiddelbar nedtur etter trivelig sykling i gamlelandet. Men denne gangen tok det seg opp etter hvert. Vi fikk pølse, vinden løya litt, det ble en øl og det hele kuliminerte i turens første bad.

Mandag 10.6: Utne camping – Strømstad: 65,1km

Det var bra vi hadde overnatting innendørs for vi hørte regnet slå på takvinduet gjennom natten. Men det var slutt innen vi var klar for avgang kl. 08:45 etter en lang natts søvn. Veien inn til Sarpsborg var både fin og lettsyklet, kun en oppoverbakke på sørsiden av E6. Inn mot byen gikk det på fredelige gater gjennom forstedsbebyggelse. Før Sarpsborg møtte vi på skiltingen av både det nasjonale sykkelruten og Eurovelo. Nasjonalrute 1 gikk i felles trase med Eurovelo 3 og 12.

Borregaard fra brua.

Ruta går langs vannveien og gjennom grønne lunger, og snirkler under og rundt jernebanelinjene. Brua over Glomma hadde fint utsyn til Borregaard og fossen. Vi fikk ikke stoppet og spist frokost før vi kom ut av byen. Der ble det «brennende kjærlighet» på veikro/gatekjøkken med uteservering. Påfyll av karbohydrater før vi var klare for et nytt land.

Brennende kjærlighet i Sarpsborg (maten altså).

Vi mistet den gode veimerkingen da vi fulgte Navikis rute langs Skjebergkilen og Høysand. Vi stoppet og så på gravhaugen ved Jellhaug. Da begynte det nesten å regne, men det ombestemte seg da vi skulle legge regntrekk på trilla og deksel på mobilen. Sykkelveien fulgte den gamle veien over Svinesund. Som da vi krysset grensa ved Ørje innebar det en lang bakke inn i Sverige. Den gamle veien inn i Sverige byr på svært få forlystelser, men utsikten over Iddefjorden er upåklagelig.

Handlehelvete.

På den andre siden av grensen må vi forbi det ene handlehelvetet etter det andre med mye trafikk. Vi tenkte at etter Nordby ville det vel gi seg, siden ingen harry-handlende skal lenger enn dit, men det stemte ikke. Motvinden fra i går kom dessuten tilbake i fullt monn i bakken opp mot Svinesund.

Kari leser seg opp på Kongsveien.

Strekningen fra grensen og nesten til Dynekil må vel kalles en sjarmløs transportetappe i motvind. Ved Dynekil kunne vi ta inn på en grusvei langs vannet. Etter at det var slutt på hytteområdet var det forbudt for motorkjøretøy. Da var vi på den gamle kongeveien til Dynekil som ble oppgradert for hestetransport i 1923. En trivelig avveksling fra trafikken og motvinden. Veien gikk langs vannkanten, og endte ved campingplassen i Dynekilen.

Vi hadde vurdert den campingplassen for overnatting, men klokka kvart på to var litt tidlig for å legge seg til for natta. Vi bestemte oss for å fortsette til Strømstad.
Ved Stene var supermarkedet ganske tomt for andre handlende nordmenn enn oss, men vi fikk pølse med brød og mellanøl, og det var bra for det var en stund, og mye motvind, siden frokost.

Vårt aller første svenskebad gjennom tidene.

Vi kom ganske tidlig fram til Strømstad. Det ble en øl – den første ordentlige på turen – mens vi så på båtene som kom fra Koster.

Etter bad – foran badehytte – før bytur.

Vi bestilte en hytte på den nærmeste campingen. Det var en «badhytt», og da tenkte vi at den kanskje lå på stranda. Det gjorde den ikke, men den var veldig liten – som et badehus. Men campingen hadde badeplass med brygge og badetrapp, som vi måtte prøve med en gang.

Nå nyter vi kveldsol uten motvind utenfor den bittelille hytta. Vi har ruslet inn til sentrum og spist middag på restaurant, og ruslet tilbake, før Color Line fra Sandefjord klappet til kai. Det virker som sesongen ikke er helt i gang ennå.

Kari