„Wir haben nur für den Bratkartoffeln zurück gekommen“ (langt og belærende om mat og drikke langs Rhinen og Mosel)

Så var vi tilbake igjen

Fortsatt svært forsinka skal det handle om det vi hadde i oss etter å ha returnert til Tyskland. Denne gangen for å sykle langs vin-elvene Rhinen og Mosel. Tysk vin hadde vi ikke noe tro på, men måtte delvis revurdere. Tysk øl hadde vi langt på vei mista trua på, men måtte revurdere (sjøl om vi står fast på at måten det tappes på er en katastrofe). Tysk mat var vi nyfrelste på, men også det måtte delvis revurderes. Les videre

Mest om øl i store deler av lille Nederland

Dette kommer til å handle mest om øl siden den nederlandske maten ikke er stort å skrive hjem om. Med to unntak var den grei nok, verken mer eller mindre. Unntaka er røkt ål som vi til slutt fant på slutten av Nederland etter først å ha leita både i Danmark og Tyskland, og smørbrøda på Eetkafe deRoot. Ølet derimot er verdt litt oppmerksomhet, landet kan by på både det desidert verste (verre en Carlsberg på danskebåtglass) og noe av det beste vi har blitt servert på reisa. I tillegg var vi på ølmuseum.

Interiør fra det nasjonale bryggerimuseet i Alkmaar

Les videre

Du verden så fersk fisk og så dødt øl (ekstremt forsinka om mat og drikke langs den tyske nordsjøkysten)

Tyske gardiner

Når vi bevega oss fra EUs mer perifere deler til sjølve motoren, kunne det forventes at den bevertningsmessige forflatinga vi opplevde på Jylland skulle forsterkes. Det viste seg på ingen måte å være tilfelle. Mens dåsepilsen har tatt kvelertak på Danmark, er det ikke en boks å se i tyske butikker.

Mens vi sykla milevis i Danmark under overhengende trussel om uttørking, var det ingen ting å si på serveringsfrekvensen langs den tyske kysten. Når det nyliberale Danmark serverer oss prefabrikkert og sikkert langtransportert fisk langs kysten, forventa vi det samme i forbildet, Merkel-Tyskland. Vi tok feil. Vi skylder store deler av Tyskland ei unnskyldning. I hodet har vi laga oss et bilde av feite, sjølgode og brautende mennesker i mentale Lederhösen som spiser alt for store porsjoner alt for feit mat mit Leberknödel und halvannen liter øl eller så. Vi er fortsatt intolerante nok til å tro at bildet går for deler av Tyskland, men vi har erfart at det ikke gjelder hele.

Les videre

Om opplevelsen av øl og mat på Jylland (litt forsinka)

Første gang vi sykla vestkysten av Jylland er over 20 år sia. Den gang var det et vannhull rundt hver en sving og bak hver en klitt. Den gang fikk vi servert mat fra nabolaget, kjøttet kom fra beite, grøntforet fra åkeren, fisken fra nærmeste havn og ålen fra hver ei grøft. Siden den gang har markedskreftene herja vilt og brutalt. Det var milevis mellom hver bevertning, menyene var til forveksling like, og vi spiste knapt et stjerneskudd som ikke hadde vært innom både fryselager og grossist. Men for all del, dansker setter fortsatt sin ære i å servere god mat og det gjør de. Den er bare ikke så spennende som før, og det er så forbanna langt i mellom den. Ølet derimot har gått fra bra til bedre.

Turens høydepunkt så langt, Nibe Clipper i Nibe.

Les videre

Ei reise i øl

øl

Tida for avreise nærmer seg, vi kaster loss med dansebåten torsdag 20. mai.. Nå er det vanskelig å holde fokus på trivielle ting som jobb og bystyrearbeid. Hodet er fullt av alle tinga som skal oppleves, alle bildene som skal tas, kranglene på slitne dager, vin som skal smakes, måltidene, hjemlengselen og «undrer mig på hva jeg får at se over de høie fjelde».

Jeg må likevel innrømme at forventningene mine kanskje er aller størst til turens faglige innhold, ølet. Hensikta vår er å spise og drikke oss lokalt, eller i det minst nasjonalt, gjennom Europa. Sjøl etter flere reiser og mange liter er det hvite flekker på kartet og helt sikkert fortsatt skjulte skatter i flasker og glass (og muligens boks men sikkert ikke plast). Jeg har som mål å komme tilbake som kjenner, eller i det minst som en som har kjent på. I denne omgang er hensikta å dele litt om forventningene med den som måtte komme til å lese.

Les videre