Malaga

Omsider var det bare dørstokkmila igjen. Det gjensto ikke mye sykling, som proffene kan vi si at vi drev og syklet oss ned. Jo nærmere hjemreisen kom, jo mer fjernt virket det at vi faktisk ikke skulle sykle lenger. Vi har syklet 9102km fordelt på over 150 dager, og vi er ikke slitne og egentlig ikke lei av å sykle heller.

Dag 151: 18. oktober: Opphold på naturist camping utenfor Torre del Mar: 0km

Frokost på stranda – før de nakne kom ut kom fiskerne inn

Dagen starter som den bør på camping ved havet med bading og koking av morgenkaffe på primusen. Stranda fylles etter hvert opp av campingens nakne, som nå er britiske, tyske og nederlandske pensjonister. Vi har ikke fått tatt ut penger på vei til campingen, så vi må sykle inn til Torre og gå i minibanken. Etterpå ser Roar en bar som har Estrella Galicia, og vil ta et verdig farvel til dette utmerkete brygget. Baren er drevet av en tysker, og besøkt av tyskere, blant annet en dame med to gamle hunder i en barnevogn. Vi kommer i prat, og hun anbefaler currywursten. Når det viser seg at de også har bratkartoffelen, bryter vi prinsippet om å spise lokal mat. Det smakte aldeles utmerket. Dama er ganske meddelsom, og vi får vite en del om hvordan det er å være uføretrygdet nordeuropeer i Spania. (Ikke så helt ille, pengene rekker lenger enn hjemme-.)

Ettermiddagen blir tilbrakt i sola på stranda. Det blir nesten kveld før vi setter oss i baren og bestiller øl, vann og internett. Nettet som vi må betale for er ganske råttent, så det tar kvelden før bloggen er nesten ferdig. Da går programmet bananas, og alt som er gjort får plutselig feil formattering. Mørket senker seg, og vi kan gi opp å få det i orden. Kvelden er fuktig og noe kjølig.

Dag 152: 19. oktober: Torre del Mar – Malaga: 31,5km

Som forventet har vi kondensvått telt om morgenen. Det betyr at det blir tid til å ordne opp i bloggen før avreise. Vi bestemmer oss for å vente med å avslutte bloggen til vi er hjemme og har stabilt nett. Det er for dumt å bruke den korte tida vi har igjen her nede på å sitte over en laptop. Etter hvert er det meste tørt, trilla er ryddet og det vi ikke skal ta med hjem er kastet. Så er det ut på gode, gamle vei N340 for den siste etappen langs sjøsida til Malaga.

Sykkelvei som starta brått og slutta enda bråere

Vi er litt spent på om det fins noen alternativ vei det stykket det er blitt motorvei ved La Cala del Moral. Det viser seg at det er et stykke med sykkelvei i tidligere jernbanetrase fra Rincón de la Victoria til La Cala del Moral. Dessverre er det foreløpig bare en kort stump, men det går en smal sykkelbar vei langs motorveien videre.

Når vi nærmere oss El Palo, fiskelandsbyen med den store stranda øst for Malaga by, er det fin strandpromenade nesten uavbrutt inn til sentrum. Vi stopper i El Palo og tar en øl, og registrerer at det definitivt er slutt på gratis tapas. På de mange restaurantene langs stranda stekes det sardiner på spyd over trekullgriller, arrangert i noe som skal etterligne prammer. Inne i sentrum er det lett å finne området vest for katedralen der de fleste hoteller og hostaler ligger. Gamlebyen i Malaga ligger øst for elva Guadalmedina, og har som så mange andre byer vi har vært i en alcazaba og en borg med utsikt over havna og innseilinga. Vi er framme allerede kl 15, og finner et rimelig rom på Hostal Victoria, som har beliggenhet i nærheten av katedralen, matmarkedet og «tapas-stripa».

Kunstnerisk innslag i gamlebyen

Resten av dagen går med til å rusle rundt i gamlebyen og smake på gode fisketapas i smugene mellom Placa de la Constitutión og katedralen.  Vi prøvegår veien til Picasso-museet, og klarer å gå forbi det flere ganger før vi finner det. Det er vel bare å innse at etter fylte femti er det vanskelig å lese kart etter mørkets frambrudd.

Dag 153: 20. oktober: Opphold i Malaga: 0km

Det er siste dag i Andalucia, og vi har mange planer for dagen. Først er det frokost på cafeteria med cafe con leche, friskpresset appelsinjuice og tostada. Deretter går vi på matmarkedet, noe som gir oss mulighet til å se de ulike fisketypene vi har spist de siste månedene. Markedet er ordnet med en seksjon for frukt og grønt, en for fisk og skalldyr, og en for kjøtt. Den for kjøtt har egne boder for halal-varer. Alt ser friskt og deilig ut, og de gamle damene fyller i trillebagene sine. Alt skjæres opp slik kunden vil ha det, og fisken gjøres opp og fileteres. Vi kjøper salta Malaga-mandler, mandelknekk og nøtteblanding.

Skuffelsen kunne ikke vært større: Picasso-museet har stengt den permanente utstillingen denne uken pga vedlikeholdsarbeid! Det kunne ikke vært mer forgjort. Vi depper en liten halvtime, men går i stedet for til det lille museet, Casa Natal de Picasso, huset der Picasso-familien bodde da Pablo ble født. Der var det en liten, men fin utstilling av keramikk som Picasso delvis laget selv – eller fikk laget – for så å dekorere på sin helt spesielle måte.

I følge bykartet vi hadde fått på turistinformasjonen skulle det finnes et vinmuseum med tema Malaga-vin. Det var ikke lett å finne, til tross for at det var høylys dag. Det lå der det skulle, men det var inn i et smug mellom noen rivingsgårder. Det var et fint og lærerikt museum om vinproduksjon og – tradisjon i Malaga-provinsen, som inkluderte smaking av et par ulike typer hetvin. Vi kjøpte en flaske av den tørre mer sherryaktige typen.

Det ble tapas til lunsj også. Forresten, det er en myte at spanjolene bare spiser tapas på kvelds- og nattetid. Her i sør spises det tapas hele dagen, og det er ikke bare de dumme turistene som spiser tapas til lunsj. Siste sjanse til å prøve friterte bocherones, det smakte faktisk godt, slett ikke som sardiner. Og noen ganger er Cruzcampo et utmerket øl.

Gibralfaro-borgen – (eller er det alcazabaen?)

Vi klatret opp trappene og stien opp til Gibralfaro-borgen. Utsikten oppe fra miradoren er storslått. Malaga er en overraskende fin by å besøke, og neste gang håper jeg at jeg er heldig og får sett Picasso-samlingen. Museet har bare eksistert siden 2005, men det har ligget bilder og andre arbeider i Madrid siden 50-tallet i påvente av at museet skulle bli etablert. Picasso bodde i Frankrike i hele Franco-perioden, men sendte bilder hjem for det planlagte museet i Malaga.

Vi avslutter med en ny runde i smugene, og synes vi har fått ganske mye ut av den siste dagen vår.

Dag 154: 21. oktober: Malaga – flyplassen: 1km med trilling av sykkel.

Slik vi har lest kartet ville det være vanskelig å sykle til flyplassen, som ligger vest for byen. Det er for mange store og trafikkerte veier. Men det går lokaltog dit, og det er heis ned på perrongen til bruk for rullestoler og barnevogner. Det er midt på formiddagen, og god plass på toget. På et kvarter er vi ute på flyplassen med alt vårt pikk og pakk. De hullete turskoene er blitt kastet i en søppelkasse, det er litt vemodig, nesten rituelt.

Siste bilde, siste stopp – flyplassen

På flyplassen er det uendelig lenge til innsjekkingen starter. Vi slapper av i kafeen, og starter med å gjøre trilla om til reisebag ved å ta av hjul og drag og pakke det i trilla. Styrene snus på syklene, og lufta slippes ut av dekkene. Vi ser ikke innsjekkingsskrankene fra der vi sitter. Når det fremdeles er over to timer til flyavgang, oppdager vi til vår overraskelse at det har samlet seg lang kø foran innsjekkingsskranken til Oslo. Hva er det med nordmenn?! Innsjekkingen var ikke i nærheten av å ha startet en gang. Og hvem havnet bakerst, tro? To på tur! Da innsjekkingen åpnet, var det plutselig to køer. Og hvem sto i den køen som nesten ikke beveget seg, tro? To på tur! Da det endelig var vår tur var det mindre enn en time til avgang. Først måtte det betales for syklene, så kunne vi få boardingpass og gå til spesialbagasje med syklene. Der blir vi avvist for betjenten der mente at det ikke gikk an å sende syklene gjennom sikkerhetskontrollens gjennomlysning. Ny venting for at flyselskapets funksjonær skulle komme og hente oss og syklene.

Etter en liten evighet kom han endelig. Så bare det av gårde til en annet sikkerhetskontrollskranke, der det jobbet en kar som sikkert syklet selv. Med litt håndspåleggelse fikk vi lirket syklene inn, slik at de ble gjennomlyst og funnet tomme for heroin, hasj og sprengstoff. Så var det å vente en evighet til en ny betjent kom og hentet syklene. Så ble vi fulgte til den vanlige sikkerhetskontrollen. Da vi var gjennom, var det «last call for passengers to Oslo».

Resten av reisen gikk uten dramatikk, og alt kom vel fram til Gardermoen. Øystein sto og ventet med Zafiraen og sykkelstativet. Da vi nærmet oss Oslo begynte det å snø. Vi var hjemme igjen. Reisen var slutt.

Kari