På tur sørover langs Atlanterhavet

Ilandstiging i Archacon

Så er vi aleine igjen. Litt vemodig, men vi gråter ikke for det. Hvem kan vel gråte når vi sykler med badestranda rett til høyre for oss nesten hele tida?

Dag 102: 30. august: Cap Ferret – Mimizan: 80,2km

Jeg hadde planer om å få gjort både det ene og det andre før Roar var tilbake fra flyplassen, men var knapt nok våken før han tok i døra. Vi pakket raskt sammen, leverte bilen og rakk båten til Archacon halv tolv.

«Rockebandet»

Har glemt å fortelle en historie fra Truc Vert: Dama som var sjefen på campingen var tysk, og en av de siste dagene Marit, Mona og Ingrid var der kom det fram et spørsmål som hun sikkert hadde ruga på siden de kom. Hun lurte på hva de dreiv med til daglig, om de var et rockeband eller noe sånt – Marit svarte som sant var at de nok ikke var det, men at de var politisk sekretær, trikkefører og badevakt. Damen sa da at med slike frisyrer og store tatoveringer fikk man ikke vanlige jobber i Frankrike – Vel, så fikk vi vite at i Frankrike er det yrkesforbud for fler enn dem med religiøse hodeplagg –  Hun la til at det samme gjaldt i Tyskland – så var det vel heller slik at det var hun sjøl som ikke ville ha ansatt dem.

Dune de Pilat sett bakfra

Etter en matpause i Archacon begynte vi å følge sykkelveien sørover. Vi passerte Dune de Pilat, den høye sanddyna vi ser fra Cap Ferret. Ved Pyla-sur-Mer skjedde det en liten tragedie: jeg mistet sykkelhanskene mine. Det var et par ekstra gode hansker, som jeg hadde hatt i mer enn to år. Jeg prøvde å sykle tilbake og lete etter dem, men det var nytteløst. Kysten sørover fra Archacon er fin med sammenhengende strand. Vi tok av innover fra stranda mot Biscarrosse og Mimizan, hvor vi overnattet på campingplassen. Det var tydelig at sesongen var litt på hell. Det var markert færre folk som campet. Været var fremdeles deilig, men det blir kaldere om kvelden. Men ikke så kjølig som det var på Cap Ferret de siste kveldene.

Dag 103: 31. august: Mimizan – Moliets Plage: 71,5km

Baywatch på Contis Plage

Dagen startet med noen nødvendige innkjøp i Mimizan, blant annet fikk Roar omsider en ny teknisk trøye. Etterpå syklet vi videre sørover. I Contis Plage tok vi med lunsj og øl på stranda og badet. Stranda var langgrunn og bølgene svært snille. Jeg var blitt litt forkjølet etter de kalde kveldene på Cap Ferret. Det samme hører vi hjemmefra at Kaisa og Marit har blitt. Men det er ikke så mye lenger vi er langs kysten, så bade vil jeg. Sykkelveien gjennom pinjeskogen videre fram til St.Girons-Plage var ganske dårlig. Vi møtte på en annen syklist som hadde slått forhjulet sitt skeivt. Han måtte snu og finne en sykkelreparatør.

Vi syklet til Leon som var en litt større by inn fra kysten, men syklet ut til Moliet-Plage og overnattet på camping der. Vi merker at vi nærmer oss Spania, og at mange spanske familier reiser til Frankrike når rushet har lagt seg og prisene er litt lavere.

Dag 104: 1. september: Moliets Plage – Arcangues: 81,8km

Vi følger sykkelveien Leon – Soustons videre sørover. Den hadde veldig god kvalitet med asfalt og et felt i hver retning. Vi fulgte sykkelveien helt til Metro Plage nord for Bayonne. Vi fant veien videre inn til sentrum gjennom industriområde og langs havna. Da var lunsjserveringa slutt, men vi fant en åpen kebab-sjappe. Vi fulgte småveier og sykkeltraseer videre til Biarritz. Der stoppet vi og badet. Biarritz er ikke oppskrytt, det er en veldig fin by med mye gammel herskaplig bebyggelsen. Ganske bratt og bakkete er den også. Der gjorde Roar den oppdagelsen at han hadde fotografert hele dagen uten minnekort i kamera! Så, i den grad noen har lurt, er det derfor det ikke er noen bilder fra Bayonne, ikke fordi det ikke var noe der som trigget fotografen.

Biarritz etter at kortet ble satt inn

I Biarritz la vi merke til en merkelig mann med sykkel, henger og stor oppakning som rakrygget og i svært rolig tempo syklet med suveren forakt for øvrig trafikk, både gående, syklende og kjørende. Det viste seg å være en argentiner som hadde sykla fra Finland hvor han hadde vært i et par år. Nå skulle han til Barcelona for å komme med en båt til Egypt. Der skulle han sykle opp langs Nilen og til slutt ende opp i Sør-Afrika. Bilde av mannen med en svær kortesje av biler bak seg, var et av de som ble tatt uten SD-kort i kameraet. Vi prøver å holde på det mentale bildet –

Vi hadde ingen planer om å bli over i Biarritz, så vi tok farvel med Atlanteren for en stund, og dro rett østover og innover i retning fjellene, som vi hadde sett komme nærmere de siste timene. Vi krysset oss ut på småveier, men fant ingen campingplasser. Tilslutt gikk vi inn på en åpen bar, og ble sendt i retning av Hotel Marie Eder utenfor Arcangues. Der var det ikke noen restaurant, men den gamle damen som tydeligvis drev hotellet sammen med sønnen, rev seg løs fra en spennende kamp på TV, og åpnet baren for oss. Og når smaker en Kroenenbourg best? I slike tilfeller.

Dag 105: 2. september: Arcangues – Valcarlos, Spania: 69,7km

Så var vi i Baskerland

Mor og sønn serverte oss en utmerket frokost dagen etter, og etter hvert var vi på veien igjen. Smøring av sykler var høyst påkrevd etter dager i sandete pinjeskogbunn, men det viste seg at boksen allerede hadde gitt sin siste olje. Så det ble å pine syklene videre D3 og D350 til vi traff på elva Nive. Vi fulgte østsiden av elva videre til Cambo-les-Bains. Området er kjent for å dyrke pimientos, blant annet til å fylle i grønne oliven. Det er ganske kupert, korte bratte bakker både opp og ned. At vi er i Baskerland merkes godt, mange av tospråklige veiskiltene har fått de franskspråklige navnene tagget over. Vi spiste dagens lunsj i Cambo, og ble gode og mette.

I Baskerland er husa hvite og språket rart

Etter lunsj bestemte vi oss for å følge D918, som er en litt større vei, til St.Jean-Pied-de-Port. Det viste seg å være et godt valg, for den hadde egentlig bare en litt lang bakke. Der møtte vi igjen syklisten med bøyd forhjul. Han hadde gått tilbake til nærmeste by og fått retta hjulet. Christian som han het, var fra Australia og hadde sykla fra Wales. Også han skulle til Santiago, men det kommer nok til å ta sin tid. Han har planer om å dra ned de visstnok 28 mulige veien til kysten under veis. Håper at han ikke må angre på at han ikke skiftet hjulet under noen av nedstigningene!

D918 fulgte elvedalen langs Nive, noe som ga behagelig lett sykling. Vi stoppet på et røykeri og smakte spekepølse, andefilet og annet snadder. Vi kjøpte med oss spekepølse og fylte oliven for en kveld da vi kan komme til å trenge noe godt. St.Jean-Pied-de-Port var litt som Andermatt. Byen er det offisielle startpunktet for pilegrimsveien til Santiago de Compostela, men også full av turister og gaum. Tilfeldigvis passer den også som rute for oss i retning Porto. Vi planlegger derfor å følge den hele veien. Men pilegrimer er vi ikke – vi er turister. Jeg vet ikke nå hva som er forskjellen, men jeg skal si fra når jeg finner det ut.

Valcarlos

Vi fulgte vei 933 til Arneguy, men fant ingen campingmuligheter underveis. Ups, der var visst grensa til Spania, også, og så begynte N135, som veien nå het, å stige. I Valcarlos var den siste muligheten for overnatting før Ibaneta på 1057m. Vi fant en trivelig hostal med god og rimelig mat. Valcarlos var i det hele tatt et hyggelig sted å stoppe, med en litt sveitsaktig utsikt.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s