Rullende landskap i pastell, fint men litt trøttende i lengda.

«Oppover bakkane og nedover bakkane gjekk det», akkurat som i boka om gravemaskina Gunda (ref. K. Fløgstad(oversatt(?)): «Gunda Gravemaskin»). Så langs en kanal, da gikk det bare nedover.

Dag 36: 25. juni: Corny-sur-Mozelle – Vic-sur-Seille: 75,2km

Roar koker ikke hodet.

Stoppet i Corny og drakk morgenkaffe og kjøpte smurt mat i bakeriet, så vi kunne spise frokost underveis. Etter rutebeskrivelsen å dømme skulle vi ikke innom byer med spisemuligheter. Det ser ut til å ha gått med den franske landsbygda som med den norske, småbutikkene er borte. Det sammme gjelder baren på skrå overfor kjerka. Vi var derfor lure og tok en sving ut av ruta for å finne lunsj i Delme. Lunsj på stedets restaurant kom vi for sent til. Er det noe man er nøye med i Frankrike, så er det spisetidene. Lunsj serveres fra tolv til to, og da nytter det ikke å komme ti over to. Delme hadde heldigvis en liten matbutikk, så det ble lunsj i skyggen av et tre. Ettermiddagen gikk oppover bakke og nedover bakke i pastellfarget landskap mellom pene, gamle og litt forlatte landsbyer, som enten lå i nedi en dump eller oppi en bakke. Det ble camping i Vic-sur-Seille. På byens torv fant vi usikret trådløst nett, men den bærbare døde fort pga mangel på strøm. Den hyggelige baren på torget stengte dessverre allerede klokka åtte. Noen dager er det litt slitsomt med camping: teltet er klamt, og morgenen er det vått av kondens, soveposene lukter nå litt og campinggassen er nesten tom.

Dag 37: 26. juni: Vic-sur-Seille – Lutzelbourg: 76,3km

En god morgen er det når det viser seg at det er nok gass til morgenkaffen, og Celius kaster seg på sykkelen og kjøper ferske croissanter i byen. Vi snakket med et nederlandsk par som akkurat hadde avbrudd sin planlagte sykkeltur ned til Middelhavet fordi ruta var for kupert, og de slet mer enn de synes var hyggelig. De hadde bestemt seg for å snu og heller følge elver og kanaler tilbake gjennom Tyskland. Vi kunne vel egentlig bekrefte at det var en rimelig flat rute.

Noe av saltkarsamlinga

Vi stoppet i Marsal like etter Vic, hvor det var et saltmuseum. Området har rike forekomster av salt, og byen Marsal har derfor vært bygget som et fort med murer og bastion, for å forsvare denne varen i særklasse som saltet har vært. Museet hadde en stor samling av salt og pepperbøsser, en animasjon som viste hvordan byen var på Ludvig den 14. tid og en ” skap-madonna”. Det var en madonna av tre som kunne åpnes som et skap, og som sikkert har inneholdt en relikvie eller noe annet hellig. Vi var de eneste besøkende, og ved siden av var det en bar som så svært gammel ut, og ble betjent av en dame som var enda eldre. Tipper den stenger med henne –

I Dieuze handlet vi mat til lunsj og ny campinggass, som man i dette landet får på bensinstasjonen. Ettermiddagen lignet til forveksling dagen før, opp en bakke og ned en bakke. Det er varmt, og vi er nøye med å ikke gå tom for vann. Vi kjører nå etter Michelin-kartet vi kjøpte i Thionville. Kursen er satt mot Alsace og Strasbourg. På turistinformasjonen i Sarrebourg får vi hjelp av en jente som snakker godt engelsk, og får vite at vi kan følge sykkelvei langs kanalen som går mellom Marne og Rhinen fra Lutzelbourg til Strasbourg.

Sluse nr. 9

Vi finner veien til kanalen greit, og nå ruller vi pent nedover på sykkelveien som viser seg å starte før Lutzelbourg.. Den øverste delen av kanalen er temmelig gjengrodd, og slusene er ikke lenger i bruk. De gamle slusevokterboligene er nummerert. Etter sluse nummer 10 er kanalen i bruk av cabincruisere og kanalbåter som kan leies. Lutzelbourg har det vi ønsker oss mest av alt: hotell med nett og restaurant. Logis de France kjenner vi fra før: små hyggelige hotell som serverer regional mat. Selv om vi strengt tatt ennå er i Lorraine, får vi mat fra Alsace, choucroute (sauerkraut med flesk og flere typer pølse). Vi koster på oss en flaske Pinot Gris, som passer maten perfekt. Det er en kveld som gjør godt for de campingslitne.

Kari/Roar